Prosjekt-nyte-singellivet

Siden jeg befinner meg i en stadig lenger singelperiode har jeg (sammen med en god venninne) funnet ut at jeg skal begynne å nyte det. Nå har jeg ikke akkurat hatet det tidligere, men jeg har bestemt meg for å nyte det et hakk lenger. Om det er et uttrykk.

Jeg skal gjøre det opptatte folk ikke kan.

Hittil har jeg og min venninne skrevet en liste med fem yrker. Målet er at man skal kysse alle yrkesgruppene, håpet er at jeg skal være førstemann. På listen står IT-konsulent (check), student (noe som jeg antar skal være lett), håndverker (vi må da finne mannemenn), musiker (gjerne langt hår, godt nok med et bittelite hjemmeband) og til sist en som skriver (bloggere inkludert.. kremt). Hittil har jeg altså krysset ut en stk. IT-konsulent. Det er vel ingen som er overrasket over det, regner jeg med. De er min svakhet. Min kryptonitt, som de ville sagt selv. Det rare er at jeg sjelden er klar over at de jeg liker har dette yrke før etter en stund. Ser ut til at de har sin helt egen utstråling (og her kunne jeg kommet med en artig spøk om datastråling, men det gjør jeg ikke). Vel vel. Prosjektet fortsetter, og jeg skal gi dere fortløpende informasjon. Jeg mener. Man lever da bare en gang.

Vel. Det jeg egentlig ville fortelle er vår nye geniale plan. Jepp. Vi har samlet en gjeng (svært) single jenter til en skikkelig hotell-helg i Oslo. Vi blir hele seks eventyrlystne kvinnfolk som entrer sin første (og siste, antagelig) Sukker-fest. Ja, dere så riktig. Vi reiser på fest for å finne nettfolk. Ironisk. Og det er altså førstkommende lørdag.

Så. Hva er en Sukker-fest? Jo, det er hundrevis av single folk som møter for å finne Den Rette. Det er personlighetstester, fotografier og et A4 ark med bilde av de beste matchene dine på. Kjøttmarked, nerver og press. Alt samlet på utested som heter Broadway.

Det er vel ikke uten grunn til at jeg allerede kjenner et lite snev av angst? Både angst for at kvelden skal bli skuffende og angst for at jeg fremstår som ekstremt desperat. Antagelig kommer jeg til å dømme alle mannfolkene nedenom og hjem. Bare fordi de er på en slik type fest. Og da kan det jo aldri bli noen god match med noen. Men vi gjør et forsøk. Per i dag er vi ganske opptatt med å si hvor morsomt vi skal ha det, hvor tøffe vi er som tør og at vi skal "ta over stedet". Vi er dessuten bittelitt opptatt av om det kanskje er noen fine menn der.

Så nå mangler jeg altså å finne andre aktiviteter som kun er forunt single folk. Det er der dere kommer inn.

Først må dere ønske meg lykke til på fest, så kan dere komme med tips til singelaktiviteter. På forhånd takk!

Påskeutfordring

Jeg utfordrer deg herved til å høre på denne sangen uten å:

a) Hulkegråte.
b) Få en nyforelsket følelse i magen.

Brandi Carlile - The Story.




Dersom du hulkegråter tipper jeg du er en smule sentimental i dag, kanskje pga. at Jesus døde en gang for noen år siden. Om du derimot får sommerfugler i magen tipper jeg at du storkoser deg med påskeferie, uten tanke for han fyren på korset.

Eller kanskje du rett og slett er forelsket, deprimert eller har sett mye på Grey's Anatomy. Uansett er jeg sikker på at sangen vil gjøre inntrykk på deg.

God påske!

Tilgivelse

Jeg har ikke ønsket å tilgi deg før nå. Jeg har vært bitter og sint, ikke spesiellt klar for å forstå hvorfor du handlet som du gjorde. Men så drypper det noen tanker ned innimellom. Summen av tankene gjør at jeg ønsker å tilgi. Jeg ønsker du skal vite at jeg er ferdig nå.

Først innså jeg at du virkelig elsket henne. Jeg innså at vi aldri hadde det du ønsket, og at et forhold kan være mye mer enn det vi var. Det var egentlig litt smertefullt å ta det innover seg. Jeg hadde opphøyet forholdet vårt til noe større enn det var, følelsene dine for meg som sterkere. Og jeg forsvarte meg selv ved å spøke om deg. Late som at du valgte henne fordi hun var manipulerende og utspekulert. At du falt inn i hennes klør, at du egentlig aldri hadde ønsket det. Og jeg latet som at du fortsatt elsket meg, og at du angret på valget ditt, men at du ikke kunne forlate noen du hadde gjort gravid. Jeg ønsket at du tenkte på meg, mintes det vi hadde, mens du savnet. At du satt med hus, forlovelse, tre barn og panikk. Men nå innså jeg at det ikke var slik. Du ble hos henne fordi du ønsket det. Du ble hos henne fordi du elsket henne.

Så begynte jeg å forstå. Jeg forsto hvordan det er å ønske noen så høyt. Så høyt at man svikter de rundt. Jeg forsto hvorfor du handlet som du gjorde, selv om jeg fortsatt skulle ønske du ville gjort ting annerledes. Men jeg skjønte at du begjærte henne. Så mye at du ikke klarte å huske på meg. Og at det derfor ble vanskelig for deg å være ærlig. Og jeg tenkte at jeg antagelig ville gjort det samme.

Og nå godtar jeg valgene dine. Jeg vil kanskje alltid kjenne et stikk i brystet når jeg tenker på tiden vår sammen, men jeg godtar at det gikk over. Du ga meg mye, og jeg ville ikke vært det foruten. Og at det ikke varte evig er helt greit. Jeg er glad livet mitt er som det er nå, og det ville ikke vært slik om vi hadde holdt sammen. Jeg trengte å være alene.

Så du skal vite at jeg tilgir deg. Jeg håper du får et godt liv, at du får alt det du har ønsket deg. Jeg håper du legger deg lykkelig om kvelden, og at du våkner lykkelig om morgenen. Jeg håper du aldri angrer på valget du tok, at du vet det var riktig.

Og jeg håper at du fortsatt leser her inne, slik at du vet alt dette.

En liten del av meg vil alltid elske deg. Men det er ikke feil, det er bare minner.

Et år i bloggverden

For et år siden hørte jeg på Christel Alsos, var tankefull og kanskje litt ensom. Jeg innrømmet at jeg var klar for å finne nytt, og begynte å glemme det gamle.

For et år siden forsøkte jeg å sette farge på livet mitt. Fordi det innimellom føltes så tomt.

For et år siden kledde jeg av meg alle roller, og ble "bare meg".

For et år siden begynte jeg å skrive i denne bloggen.

Siden 18.03.07 har jeg skrevet 194 innlegg. Det er 194 tanker, opplevelser og inntrykk. 194 muligheter til å bli kjent med seg selv, 194 avsløringer av mitt innerste.

Til deg som leser: Tusen takk. Du aner ikke hvor mye det betyr å vite at tankene mine leses.

Til deg som skriver: Tusen takk. Du gir meg inspirasjon, glede og trøst.

(Noen ganger klarer jeg ikke å vente, og feirer bloggbursdagen min en dag for tidlig. Og noen ganger legger jeg ut et smilende bilde av meg selv, fordi jeg vil du skal se at jeg smiler til deg.)

Sexbok

Jeg ender opp med mye rart når jeg shopper på nettet. En gang endte jeg opp med et barberklippesett, en annen gang kjøpte jeg en barnebok. Jeg som gjerne vil beholde håret mitt, og som neimen ikke er sikker på om barn er noe for meg.

Og nå har jeg kjøpt en sexbok. Som dere vet har jeg ingen å hoppe i høyet med, så rent praktisk vil denne boken neppe skape noen større glede for meg. Min første tanke var dermed at dette var et bortkastet impulskjøp. Men så kom jeg på at jeg nå kan forberede meg på å bli en fantastisk elsker. På et teoretisk grunnlag, altså.

Og fantastiske elskere skal man ikke kimse av.

Så jeg har lest boken. Bildene er studert, og tipsene er memorisert. Jeg har stor tro på at jeg vil imponere min fremtidige elsker. Kanskje han til og med vil tro at jeg er svært så bereist på dette området.

Han bør ihvertfall ikke bli overrasket om jeg en dag nekter å gå til sengs med ham med mindre han kaller meg "ærede jomfru". Eller om jeg insisterer på å ha sex i en bakgate. Eller om jeg setter på sint musikk altfor høyt og nynner mens jeg gleder hans edlere del. Alt dette skal visstnok være himmelsk.

Men det er altså ikke alle tipsene jeg akter å følge. Nr. 39 lyder som følger: "bruk tungen din til å elske med navlen, la tungespissen gå hurtig opp og ned, fra side til side og rundt og rundt."

Sånn. Da går jeg og kaster opp litt, jeg.

Bare glad

Jeg går med sommerfugler i magen og et smil om munnen. Jeg legger ikke merke til at det er dårlig vær, fordi jeg synes det er så deilig at det er lyst. Og jeg synes det er kjekke mannfolk overalt, til og med de jeg bare snakker med i telefonen.

Det er noe som minner om vår her.

Å glede seg til jobb

Da jeg var fersk i arbeidslivet gledet jeg meg til jobb hver dag. Jeg spratt opp om morgenen, dusjet, sminket og pyntet meg, og jeg jobbet mer enn villig litt overtid. Jeg var egentlig ganske lik en nyforelsket.

Vel. Før jul mistet jeg gnisten. Jeg begynte så smått å telle timene til jeg kunne dra hjem, og følte liten motivasjon og glede over å jobbe. Jeg dro ofte hjem med en følelse av at jeg hadde gjort noe feil, og følte sjelden at jeg virkelig mestret det jeg gjorde. Jeg følte ikke jeg fortjente lønningen min, og var redd "alle andre" merket hvor lite jeg kunne. Jeg slet med å samarbeide med andre. Jeg var liksom for sliten og trist til å tenke på hvordan jeg sa ting, og ble dermed mye misforstått. Innimellom gråt jeg litt på jobb. Sjefen min merket hvordan jeg hadde det, og jeg fikk tilbud om veiledning. Men så ble jeg liksom bare sliten av det også, og takket nei. Jeg slo meg heller til ro med tanken om at jeg hadde havnet på feil hylle, og at jeg måtte se meg om etter et nytt sted å jobbe.

Da jeg ble syk var det hele tre kollegaer som trodde jeg var psykisk dårlig/utbrent. De tenkte ikke at det var noe så enkelt som en influensa. Jeg er redd det sier en del om hvordan jeg har vært den siste tiden.

Uansett. Jeg har vært borte, og jeg har brukt tiden i sofaen. Når jeg ikke har hatt dødsangst har jeg tenkt, vurdert og analysert. Jeg har funnet årsaker til at ting ble som det ble, og jeg har forkastet det jeg tidligere trodde var grunnen. Og det har gjort noe.

For jeg har begynt å glede meg til jobb igjen. Jeg tenker på klientene og kollegene mine mens jeg smiler, og jeg kikker stadig vekk på den siste meldingen jeg fikk fra sjefen. Der står det: "Bli frisk. Du er viktig".

Jeg gleder meg til å ha en grunn til å stå opp, jeg gleder meg til å føle meg betydningsfull. Jeg gleder meg til alle samtalene og telefonene jeg skal ta, og jeg gleder meg til møtene jeg skal lede. Jeg gleder meg til referatene jeg skal skrive, og til alle mailene jeg skal lese. Jeg gleder meg til å være tålmodig, glad og meg selv igjen.

Og neste gang jeg sliter håper jeg at jeg vil huske det jeg har lært.

For det er ikke jobben min det er noe galt med, og det er ikke personligheten min som feiler. Jeg er ikke for ung, og jeg er ikke dum. Jeg er faktisk god nok.

Når man tror man skal dø alene

Jeg har vært syk en stund nå. Det begynte som en enkel forkjølelse, fortsatte som en mer tung influensa, utviklet seg til øreverk på begge ører, og endte med en smertefull (antatt) bihulebetennelse.

Vel. Jeg kunne skrevet mye om hvor vondt jeg har hatt det, men det er ikke det viktigste her. Det jeg syns er mest spennende/urovekkende er hva som skjer inne i hodet mitt når jeg er alene og innesperret over flere dager.

For å være nøyaktig: den siste jeg snakket med face to face over noenlunde lengre tid var legen min. Det var et lite kvarter på tirsdag, og vi vet alle at legene ikke snakker like mye til ansiktet vårt som til datamaskinen sin.

Så. Hva skjer når man blir liggende slik alene?

Jo, man blir overfølsom. Dere som kjenner meg vet at jeg ikke akkurat er ufølsom fra før, så når jeg blir ekstra følsom kan dere bare tenke dere. Tårene triller for den minste lille ting, og jeg føler meg glemt. Jeg er lettrørt, trist og ensom. Også blir jeg redd for å dø.

De siste dagene har jeg hatt uutholdelig vondt i hodet. Etter cirka et døgn begynte jeg å bli urolig for hva det kunne være, og ble til slutt ganske sikker på at det var noe galt med hjernen min. Jeg slukte smertestillende, hodepinen vedvarte og kvalme dukket opp. Dette er neppe bra, tenkte jeg. Nå har jeg både hjerneskade og overdose.

Så jeg begynte å legge en plan. Jeg la mobilen rett ved siden av meg mens jeg pugget nummeret til ambulansen (i grunn ikke et altfor komplisert nummer). Jeg så for meg hvordan jeg kunne hviske frem adressen min i telefonen, og at de så måtte bryte seg inn for å kunne redde meg. Forhåpentligvis rakk de frem, antageligvis ville det være for sent. Slik er det å skulle dø alene.

Og livet mitt begynte å passere i revy. Alle menneskene jeg har møtt, til og med de som ikke har betydd så mye, dukket opp igjen. Jeg begynte å lure på om de ville møte opp i begravelsen min, og om jeg ville få en åpen kiste. Jeg kunne se meg selv ligge der, blek og vakker. Jeg så for meg at jeg ville få min egen gruppe på Facebook. "Hvil i fred, mirakel", eller noe slik. Jeg tenkte på bloggen min, og at leserne mine burde få beskjed om at jeg var borte. Og jeg tenkte på kondomene jeg har i nattbordskuffen, og at mamma og pappa ikke burde finne dem.

Jeg hulket, gråt og bar meg. Ikke fordi jeg var redd for hva jeg skulle møte etter dette livet, men fordi jeg ikke var klar for å forlate verden enda. Det var jo så mye jeg ikke hadde fått gjort, og jeg visste at familien min ville bli knust. Til slutt sovnet jeg, ganske sikker på at jeg aldri ville våkne igjen.

Vel. Jeg våknet dagen etter. Hodepinen var fortsatt til stede, men det var også pulsen min. Jeg dusjet, kledde meg i vanlige klær og psyket meg opp til å ta en tur på butikken.

Det var en grusom tur, sånn egentlig. Det var langt, tungt og vondt å gå. Jeg måtte sette meg ned med jevne mellomrom, og hodet dunket som besatt. Men det gjorde ikke så mye.

Man skal ikke undervurdere kontakten med andre mennesker.

Sykemelding

Lege (taster på data, ser knapt på meg): "Da gir jeg deg en sykemelding ut uken."
Meg: "Javel... eh.. dette er min første sykemelding. Er det slik at jeg må bruke den, eller kan jeg gå på jobb om jeg skulle bli bedre?"
Lege (ser frastøtt ut): "Nei, det velger du selv. Men jeg tror du skal være hjemme til du er litt friskere i ansiktet".

Hm. Første og siste gang jeg viser meg uten sminke, altså.



(Og, jada. Jeg ser nå at det var et utrolig dumt spørsmål.)

Unni Wilhelmsen og Asle Beck

Jeg forsøker å leve om dagen.

Denne helgen resulterte det i en konsert med ingen ringere enn Unni Wilhelmsen og Asle Beck. Og siden dette viste seg å bli en helt fantastisk opplevelse vil jeg dele oppskriften med dere. Det er så absolutt til å anbefale.

1. Dra med gode venner. For å få opp stemningen kan dere be en fremmed om å ta bilde av dere, slik at dere får en slags turistfølelse. Øl er heller ingen dum ting.





















































2. Sett dere ned og nyt. Musikken vil bergta. Tekstene er varme, nære og gjenkjennelige. Min ene venninne gråt som et barn under en av sangene.

Og om ikke musikken er fin nok, er mennene som spiller ikke så aller værst å se på. Jeg var ganske fascinert. Om du skulle være rar nok og ikke like menn, kan du jo alltids ta en kikk på frøken Wilhelmsen. Jeg (som i utgangspunktet liker menn) fikk til og med lyst på henne.



































3. Ta bilde av deg selv og musikerne etter at konserten er ferdig. Det gir minner for livet. Jeg led dessverre av akutt sjenanse, og torde ikke bli tatt bilde av sammen med Unni (vi er på fornavn nå). Men det er altså jeg som holder kameraet. Så jeg er vel med på bildet på et vis.



































Om du pyser ut med Unni, så kan du tørre herr Beck. Han er en liten lekkerbisken. Legg forøvrig merke til at jeg og Asle ville blitt et himla fint par. Nam.



















Sånn. Gjør du dette kan jeg garantere en minnerik og vakker kveld.

God fornøyelse!