Minner om deg

Han minnet meg om alt jeg hadde glemt at jeg savnet.

Vi holdt hender under stjernene og vi kysset under månen.

Den første kvelden fant vi et tak vi klatret opp på. Vi sto der, tett sammen. Du varmet meg med gode armer, og jeg følte meg trygg. Jeg var ikke en gang redd for høyder når jeg var sammen med deg.

Vi sto ved vannet og så lysrefleksjonene glitre. Vi snakket og lo, og forbipasserende smilte til oss. Det var så tydelig at jeg var lykkelig.

Om kvelden pusset vi tennene sammen, og du la deg i sengen min. Vi lå sammen hele natten. Armer og ben sammenflettet, i en altfor liten seng. Du var helt annerledes å sove med enn noen andre.

Det var så fint å våkne sammen med deg. Vi snakket ikke så mye. Vi var bare stille og glade. Og når du skrapte bilen for is så jeg at du gjorde det akkurat slik faren min gjør. Det gjorde meg enda mer sikker på at du var riktig.

Du lagde middag til meg. Jeg fikk lov til å sitte på gulvet og snakke, siden jeg ikke liker å lage mat. Du var så fin der du sto.

Vi klarte ikke å la være å ta på hverandre. Lange klemmer på kjøkkenet, et kyss til en cola-kork. "Lukk øynene og vent", sto det. Det var ikke vanskelig å lukke øynene til deg.

Vi satt på sofaen. Stearinlys var tent, musikk var på. Vi hørte på Secret Garden. Og med rødvinsblå tenner tok vi bilder av oss to, sammen. Jeg visste jeg trengte et minne.

Uken gikk, jeg var i en boble. Når vi var på kino holdt vi hender, og vi slapp ikke før vi dro hver vår vei dagen etter. Vi snakket hele tiden. Du viste meg hvem du var, og jeg klarte ikke å la være å vise hvem jeg var. Det var umulig å holde igjen.

Den fine kroppen din føltes så kjent. Og ordene dine var så vakre. Det var som om vi alltid hadde kjent hverandre. Du gjorde ting jeg ikke visste at jeg likte.

Den siste natten kom. Du sa du ikke ønsket forhold, og i sær ikke et avstandsforhold. Min naivitet strakk ikke lenger til. Uansett hvor mye jeg var villig til å ofre.

Dette var den første natten jeg følte sengen var for liten. Jeg ville ikke sove ved siden av deg. Du kom for tett på, og jeg klarte ikke å stenge deg ute. Jeg lå med ansiktet mot veggen. Forsøkte å være hard. Men kroppen din var varm bak meg, og jeg drømte om avskjeder og at jeg var alene.

På morgenen var jeg blitt myk igjen. Vi holdt hardt rundt hverandre på stasjonen. Jeg visste ikke om jeg kom til å se deg igjen. "Du er helt fantastisk", sa du. Jeg klarte ikke å si så mye, men jeg håpet du ikke så tårene mine.

Jeg følte meg vakker i armene hans. Måten han strøk meg over håret på, måten han holdt meg i armene sine. Jeg viste han det beste jeg hadde, men det kunne ikke skjule det værste. At jeg trengte han.

Bursdagsbarn

Himmel og hav. Nå er det lenge siden jeg har blogget. Jeg har hatt mengder av ting å skrive om, men jeg har rett og slett vært altfor lykkelig. Type klissete, klisjè, livet-er-faktisk-rettferdig-og-endelig-fant-jeg-den-rette-lykkelig. Og som dere vet klarer jeg ikke å skrive når jeg har det slik. Men, jeg kan berolige dere alle. Lykken var kortvarig, og nå er jeg tilbake på jorden. Etter en uke i kjærlighetsrus kan jeg atter en gang konstatere at jeg er like forbannet singel. Hurra.

Anyhow. Alt dette kan muligens blogges om senere. Nå har jeg bare en liten ting jeg vil si:

JEG HAR BURSDAG I DAG!

Dette lille mirakelet ble født for 24 år siden, og dagen feires så godt det kan gjøres. Pakker på sengen, kaker rundt kjøkkenbordet og en aldri så liten tur til byen for å sette pris på seg selv. Det liker vi.

(at jeg kjenner midtlivskrisen snike seg på bryr jeg meg ingenting om...)

Også har bestesøster Hjerterdame bursdag i dag også. Hipp hurra, vi er så bra!

Å få en blomst

I går fikk jeg en blomst. Jeg fikk den av en jeg samarbeider mye med på jobb, og som jeg beundrer. Hun er utrolig flink, og en slik dame man gjerne vil lære mye av.

Man skulle tro jeg aldri hadde fått blomster før. Jeg strålte som en sol hele dagen, og klarte ikke annet enn å kikke på den med jevne mellomrom. Alle som var i nærheten av kontoret måtte komme inn og se.

Når jeg gikk fra jobb var jeg ufattelig bekymret over om den skulle dø, og jeg tenkte i grunn mer på blomsten enn på meg selv. Hvis noen kan tenke seg mødre som skriker "I've got a baby here!" når det er krise, så var jeg omtrent slik. Jeg hadde veldig lyst til å skrike "I've got a flower here!" når jeg skulle inn på bussen, og alle sto i en mølje.

Og den mannen som dultet borti meg og blomsten min fikk et ekstremt stygt blikk. Og når jeg forsøkte å gå over fotgjengerfeltet, og en bil bare kjørte rett foran meg, da klarte jeg ikke annet enn å fokusere på om blomsten hadde det bra.

Generelt sett så hadde jeg en fantastisk dag. Jeg klarte å gjøre masse på jobben, var blid og hyggelig mot kollegaer og klienter, og jeg var faktisk fornøyd med meg selv.

Så dette innlegget blir vel en oppfordring til dere alle: kjøp blomster! Det er helt utrolig å få en slik uventet gave, og det gjør dagen fullkommen.

I kveld skal jeg feire bursdagen min, sånn litt på forskudd. Jeg tror dette blir en perfekt helg.

Stress

Dette bildet viser stort sett hvordan jeg har det om dagen.

På jobb surrer hodet konstant. "Jeg må huske å skrive den henvisningen før jul", "å, herlighet, jeg må journalføre dette!" eller "hvis ikke jeg får skrevet dette referatet før jul, vil jeg glemme alt vi har snakket om".

Og jeg har vanskjøttet klientene mine den siste tiden, slik at jeg har en del samtaler å ta igjen.

Også skulle jeg selvsagt ha tatt en del telefoner. Telefoner jeg gruer meg litt til, for å være helt ærlig.

Hjemme ser jeg stort sett støv og møkk. Det ligger ting overalt, og bare et adventslys er blitt tent.

Men jeg kollapser som regel på sofaen, særlig etter lange dager med desperat julegaveshopping.

Dessuten skulle jeg ha vært en god venninne, søster, datter og kollega. Og jeg skulle ha funnet meg en kjæreste.

Også skal jeg være vert på lørdag, da jeg og en venninne har leid lokale for å feire fremtidig bursdag.

Så jeg ser frem til den dagen jeg får juleferie.


Da skal jobben legges vekk, leiligheten skal reises fra, og jeg skal kun konsentrere meg om meg.

Også kan jeg være den vennen, søsteren og datteren jeg egentlig ønsker å være.

Og kanskje jeg til og med klarer å lade opp batteriene, slik at jeg blir klar for jobb igjen.

8 dager igjen til ferie.

Puslespillet

Jeg var vel kommet midtveis i sommerjobben.

Jeg hadde lært at jeg ikke taklet beltesenger, og at de angstfylte dødsskrikene forfulgte meg om natten. Jeg sørget over min egen utilstrekkelighet, og jeg sørget over erkjennelsen. Jeg ikke var tøff nok til dette, så jeg gråt på do, og jeg gråt når jeg kom hjem.

I denne perioden ble jeg kjent med en ung jente. Jeg så henne nyte å rive seg selv til blods, og jeg så smilet hennes når vi snakket om ting hun brant for. Vi spilte kort for å late som at hun ikke ønsket å skade seg selv mer.

En dag satt hun og puslet puslespill. Jeg satte meg ned mens jeg innbilte meg selv at jeg puslet sammen med henne. Jeg fant ingen biter som passet sammen, men jeg kunne se at hun klarte mange.

"Du vet, på en måte kan dette puslespillet symbolisere at du pusler sammen livet ditt igjen", sa jeg. Hun kikket litt tvilende på meg, avventende.

"Jeg mener, du setter det sammen, bit for bit. Og det tar tid, men til slutt vil du ha puslet det sammen igjen. Og da er du kanskje hel". Hun fortsatte å pusle. Stille. Vi satt sammen slik en god stund.

Neste gang jeg kom puslet hun fortsatt. Hun nærmet seg slutten nå, og var fornøyd over å ha klart det. Så mange bittesmå biter, som nå var blitt til et vakkert bilde. Vi snakket om hvordan det symboliserte livet, og vi strålte om kapp. Tenk at hun hadde klart det.

Skuffelsen var stor når vi fant ut at det manglet noen biter.

"Du som sa dette skulle symbolisere livet mitt", sa hun anklagende. Jeg kikket ned på bildet. Det var vakkert.

"Men du kan jo ikke regne med at livet skal være fullkomment", sa jeg. "Det vil alltid være noen biter som mangler i livet. Det viktigste er at du ser helheten. At du ser det vakre i livet, og at du klarer å leve med de bitene som er blitt borte".

Hun smilte til meg da, og vi lo litt av hvor dype vi virket.

Den dagen hun dro ga jeg henne en god klem. "Neste gang jeg ser deg går du vel ruslende gatelangs med businessdrakt og bærbar data", sa jeg til henne. "Jeg vil ihvertfall ikke se deg her inne mer". Hun smilte, og jeg kjente at jeg kom til å savne henne.

Hun takket for at jeg hadde vært meg.

Og når jeg kom tilbake på avdelingen hadde de ødelagt bildet hennes.

Dating

I dag har jeg vært på date.

Og jeg vet man ikke skal fokusere på det negative, men jeg skriver allikevel en liste over ting jeg ikke er så glad i når det gjelder dater.

1. Timene før jeg skal på dra. De brukes til å overbevise meg selv om at jeg er bra nok, samt forsøke å hjernevaske meg selv til å tro at jeg ikke er nervøs. Dagen blir faktisk litt borte i alt dette, slik at man har kastet bort verdifull helgetid.

2. Å ordne seg riktig. Det er helt umulig å vite hva man skal ha på seg i slike situasjoner. Jeg ringte to stk, og fikk to forskjellige svar. Det endte med noe jeg følte meg ok i hjemme, men som ble styggere og styggere jo nærmere jeg kom selve daten. Håret var helt håpløst. Og magen min har vært eksepsjonelt oppblåst i dag.

3. De første minuttene. Når det er flakkende blikk og nervøs fomling. Særlig om man må finne frem noe (f.eks en røyk eller litt penger), og har en tendens til å miste ting.

4. Timene man sitter med hånden lett tilgjengelig, slik at datepartneren kan forstå at du vil holde hender. Jeg har brukt hele kvelden på å være venstrehendt.

5. Når man skal si adjø. Jeg skulle gjerne hatt en fasit på hvorvidt det er greit å klemme, i så fall hvor lenge, og om man tør driste seg til et kyss.

6. Å vente på livstegn fra den man har vært ute med. Dette gjelder særlig sånne som ikke har gitt klare tegn på om de liker deg eller ikke.

(Antagelig ender jeg med å sende melding først. Tålmodighet er ikke min sterke side.)

Når alt dette er sagt så er jeg fornøyd med daten. Jeg klarte å vri meg unna den seriøse "ut-og-spise"-greia, så det hele ble i grunn ganske avslappende. Film, pizza og et par øl. Akkurat min stil. Også var han riktig så hyggelig.

Litt læring

Ja, denne reklamen var i grunn skremmende nok til at jeg ikke ønsker sex i det hele tatt fremover.

Hva jeg ser etter hos en mann

Mange jenter har en ting for rumper. Den skal være muskuløs, spretten og fin, sier de. Jeg kikker på rumpene de henviser til, men forstår ikke alltid hva de mener. For meg er en rumpe en rumpe. De er liksom like, hele gjengen.

Mange liker en real six pack eller mengder av penger også. Det er også to uforståelige krav for meg. Magen kan se ut akkurat som den vil (*kremt* sannhet med modifikasjoner *kremt*), og om mannen er styrtrik syns jeg det er litt turn-off. Rike folk kan være ganske motbydelige. Dessuten er jeg ikke akkurat rik selv.

Jeg har andre ting jeg ser etter i en mann. I tillegg til det åpenbare (snill, trofast, ærlig, lojal, morsom, blablabla) syns jeg mannen skal ha sterke armer. Det er kjekt å vite at han kan løfte meg om jeg skulle besvime en dag. Ellers ser jeg at jeg faller for lange, tynne menn. Selv er jeg liten og rund, så vi blir jo et litt merkelig par. Men, ja. Langt og tynt er snasent.

Ellers blir jeg først og fremst tent på hva mannen jobber med.

Jeg er, som mange andre jenter, fascinert av uniformer. Politi, brannmann, vekter, sykepleier, bussjåfør. Hva som helst. Men kanskje aller helst de som kriger. Altså, millitæret. Siden jeg har blitt eldre den siste tiden, faller jeg ikke for de kvisete nybegynnerene. Neida. Jeg liker de som har fine titler. Korporal, for eksempel. Og de som har vært i krigen. Jeg som ikke en gang liker krig. Og som i grunn vet skremmende lite om slikt. Etter litt selvanalyse har jeg funnet ut at jeg liker menn i maktposisjoner. Menn som skal passe på oss andre, på en måte. Den klassiske jeg-vil-bli-tatt-vare-på-og-når-du-er-ferdig-i-krigen-kan-jeg-
trøste-deg-og-vi-kan-snakke-om-alt-sammen-tingen.

Ellers har jeg en ting for lærere. Det er et sikkert kort hos meg, faktisk. Om noen vil imponere meg, kan de bare skryte litt over jobben. De trenger ikke være en yndig barneskolelærer, egentlig. Det er i grunn minst spennende, syns jeg. Det er mye mer stas med de som står foran store forsamlinger og foreleser. Jeg angrer fortsatt på at jeg ikke ble bedre kjent med en lærer jeg møtte på byen en gang. Han var lærer på høgskole. Det er jo toppen av rang. Jeg tror kanskje det kommer av at jeg aldri fikk den kjekke gymlæreren på ungdomsskolen.

Og jeg liker menn som jobber med data. De bleike, tørre, men akk så søte, nerdene. Har du tittel som it-konsulent er jeg din. Egentlig liker jeg alle sånne tørre jobber. Jobber med rare titler, og arbeidsoppgaver som er så innfløkt at man egentlig aldri forstår hva det er.

Mange jenter setter pris på en mann som ordner ting. Snekkere, elektrikere, rørleggere. Sånne som kan fikse opp hjemme, og som kommer hjem svette etter å ha laget hus. Jeg er ikke noe unntak, men det er faktisk nederst på listen. Etter it-konsulenten.

Så, nå skal det bli spennende å se hva jeg ender opp med. Tipper jeg finner en kar som er kort, tykk, og som jobber med alt annet enn data, bygging av hus eller læring. Og han har antagelig ingen uniform, og ingen erfaring med krig. Sannsynligvis blir jeg betatt av en eller annen indre kvalitet. Og jeg sukker sikkert henrykt av alle verdiene vi har felles.

Pføy.

Tanker gjennom dagen

* Når jeg går forbi en kjekk reperatør og faktisk ser mer på skruene hans enn selve mannen - da har jeg blitt over gjennomsnittlig interessert i verktøy.

* Enten har Oslo fått hundrevis av splitter nye kjekke manneinnbyggere, ellers har jeg vært blind tidligere.

* Jeg er en sånn jente som mannfolk sender melding til når de drikker. Og jeg er en sånn jente som sier "ta en øl for meg også", sånn at de skal huske meg litt utover kvelden.

* Du vet du har en rolig fredagskveld når du drikker kaffe med bestemoren din klokken halv tolv om kvelden - og føler deg helt vill.

* Dette er mitt 165 innlegg. Og det er jo på en måte et rundt tall.

Jeg er i Littlehammer, the Olympic City of `94, i helgen. Det snør. Og vi glemmer aldri at vi hadde OL, om dere lurer.


God helg!

-----

Og: GRATULERER MED DAGEN, Birgit og Marit!