Min skrekk for fødsler

Jeg må ydmykt innrømme at jeg har dømt fødende kvinner.

Jeg har trodd at de har problematisert og overdramatisert. Bortsett fra mine venninner, selvsagt. De er pålitelige.

Uansett. De gangene jeg har hørt bloddryppende detaljer fra fødsler har jeg i mitt stille sinn tenkt at det umulig kan være så ille, men at kvinnfolkene liker sympati. At det liksom er status å ha gått gjennom den værste fødselen, og at det beste med fødsler er å skremme enhver stakkar som får høre historien etterpå.

Jeg tar det tilbake.

Min kjære søster, Hjerterdame, har reklamert veldig for et program på nrk. Jordmødrene, heter det. Hun har snakket om hvor nydelig det er, og hvor mye hun har grått over denne vakre hendelsen i et menneskes liv. Jeg har vært noe skeptisk til det hele.

I dag tok jeg motet til meg, og så på alle episodene. Det er tydelig at jeg liker å pine meg selv. For jeg har konsekvent hatt en stikkende smerte i underlivet. Jeg har holdt hendene foran øynene mer enn èn gang, og munnen har for det meste vært formet som en ganske stram strek. Joda, jeg har faktisk grått, men det har ikke vært fordi det var vakkert. Nei, det var fordi det var grusomt. Grusomt! Hvordan i all verden klarer mennesker å gjennomføre noe slik? Og hvordan i all verden klarer de å bli glad i barna sine etterpå?

(Og hvordan i all verden klarer mannen å se på sin kone som sexy etter dette? Nei. Jeg sa ikke det, gjorde jeg?)

Vel. Jeg er som kjent noe skeptisk til barn. At de skal komme til verden på en så smertefull og grotesk måte gjør meg bare enda mer skeptisk. Ikke søren om jeg skal presse noe slikt ut av min dyrebare vagina. Ikke søren, sier jeg!

Jeg venter heller til noen finner en måte å gjøre mannfolkene gravid på.

Ledig stilling som helgekjæreste

Jeg søker herved etter helgekjæreste.

Stillingen er et foreløpig vikariat, med mulighet for forlengelse/fast stilling. Lønn etter avtale.

Du må være ledig i helgene, fortrinnsvis fredager og søndager. Du må være tilgjengelig på telefon i ukedagene, og beredt på utrykning ved akutt behov. Døgnturnus.

Arbeidsoppgavene avtales underveis. De viktigste oppgavene blir generell skravling, samt sengekos. Enkle praktiske oppgaver, slik som husvask, edderkoppdreping og snekring, kan forekomme.

Kvalifikasjonskravene er enkle. Du skal sette dine egne krav til side, slik at du kan tilfredsstille undertegnede. Bonus ved fint utseendet og god sosial intellegens.

Det er ikke tillatt å mase om forlenget eller utvidet stilling.

Stillingen tiltres omgående. Søknad sendes undertegnede, referanser og cv tas med på eventuelt intervju.

"Blodføre"

Oi oi oi. Nå har jeg lest Esquil sin bok, "Blodføre". Himmel og hav!

I utgangspunktet var jeg livredd for å ikke like boken. Jeg anså meg selv som litt ute av målgruppen (ung jente med et avmålt forhold til både thrillere, kappløp og taigaen), og var regelrett bekymret for hvordan jeg kom til å like boken. Jeg er en elendig løgner, og vet at det ville vært lett å avsløre hvite løgner, dersom det skulle bli nødvendig. Den gang ei.

Boken ble lest på fem timer. Fem timer, dere! Det er greit at jeg elsker å lese, men det er sjelden jeg leser så mye og sammenhengende! Hodet mitt er ikke laget for så heftig hjernevirksomhet. Men, joda. Jeg droppet middag og røyket mindre. Og jeg så faktisk ikke på Idol heller. Det vitner om en fengslende bok.

For. Historien er bra, og kunnskapen er bra. Jeg følte jeg løp i forrykende fart, og jeg var like forbannet spent hver gang jeg hørte skudd i skogen. Dessuten kan jeg mye mer om det meste nå. Neste gang noen nevner løping er jeg ganske sikker på at jeg kan føre en samtale om det. Dessuten er menneskene bra. De er menneskelige, ærlige. Jeg ble småforelsket i en av dem (gjett hvem), kjempe irritert på en annen, og jeg aksepterte til og med den vakre Talicia etterhvert. Enda så skeptisk jeg er til sexy damer som kan mye.

Så det er ikke tvil. Jeg anbefaler den til dere alle. Det vil ikke være bortkastede penger, og definitivt ikke tid.

Her er to av mine favorittsitater:

"Naturen er rar sånn, tenkte han. Søker du nytelse, får du betalt i lidelse. Eter du deilig mat, blir du fetere. Kjøper du deg luksus blir du fattigere. Tar du deg et kjapt og billig nummer, våkner du full av skam. Men søker du lidelse, får du betalt i nytelse"

"Det beste er å ta riktig valg. Det nest beste er å ta feil. Den dårligste løsningen er å ta feil valg, deretter ombestemme seg og løpe over på det riktige. Det fører med seg nøling, usikkerhet, følelse av nederlag, det bremser fremdriften. Har du gjort et valg, skal du stå for det, helt til du har vunnet eller tapt, mente Marco. I kappløp som i livet."

Jepp. Da var mitt sagt i denne saken.

Å bli healet

Noen husker kanskje at jeg snublet ned på en togskinne for en liten stund siden. Det var aller mest pinlig, men jammen var det også litt smertefullt. Jeg må ydmykt innrømme at jeg gråt litt når jeg var kommet inn i trygghet. Antagelig var det blodet på kneet som gjorde utslaget, men den bankende armen var definitivt også en faktor.

Vel vel. Siden det grasiøse fallet mitt har armen vært ganske vond. Jeg har forsøkt å ikke belaste den for mye, men som kontorrotte blir det praktisk talt umulig. Som en fyr sa: "du har ikke museproblemer?". Høh. Ja. Jeg har vært plaget av en overbelastet høyrearm.

I helgen var jeg på hyttetur. Turen var preget av utedo, edderkoppfrykt, røyking inne, øl, yatzy, spardame og "nødt eller sannhet". Og (tada!) det alternative. Det var nemlig en svært åpen gjeng jeg traff, og vi hadde noen interessante diskusjoner. Blandt denne åpne gjengen var det også en healer. Han var noe usikker på evnene sine, men hadde opplevd at folk ble friske av at han tok på dem. Og, for å ha sagt det, han er lykkelig gift, dette er ikke et dårlig sjekketriks.

Så han tok mot til seg, og forsøkte å heale armen min. Jeg er i utgangspunktet veldig positiv til denne typen tankegang, og ønsker å tro på at folk har slike evner. Jeg satt derfor villig og tok i mot healingen. Det kom derfor som en skuffelse at det ikke ble bedre. Rett etter at han var ferdig hadde jeg en umiddelbar placeboeffekt, men den forsvant når jeg koblet inn fornuften igjen. Armen var lik som før, jeg hadde fortsatt hevelser.

I går skulle jeg fortelle dette til min søster. Jeg forteller historien, før jeg begynner å vri litt på håndleddet. Dette har tidligere vært skjære-sympati-grimase-vondt. Men nå var det faktisk helt i orden! Ingen grimaser, ingen ømhet, ingen hevelser.

Dette betyr (i mine øyne) at han healet meg. Jeg nekter å tro at armen plutselig ble frisk på annet vis. Tror dere på healing?

Blogging om blogging

Så har Esquil startet avstemning på "årets beste blogg".

Jeg merker at jeg ikke liker det. Det blir for mye fokus på å være best, og for mye fokus på at flest mulig skal lese. Et slikt fokus tåler jeg ikke. Jeg blir smålig, utrygg, usikker og misunnelig. Alle mine værste sider samles i en gedigen følelse. Ikke spesiellt hyggelig, men dog litt menneskelig.

Når jeg ser noen av de nominerte blir jeg nesten litt overrasket. Det står mange blogger på den listen som ikke er av mine favoritter. Og noen av de jeg liker best er ikke en gang nominert. Jeg kunne selvsagt rette opp i dette, men det byr meg i mot. Avstemninger minner meg om popularitetskonkurranser (noe dette egentlig er), og jeg vil ikke være med på det. Tenk om jeg glemmer noen, og det er en som føler seg såret over det? Det er ikke poenget med å skrive, syns jeg. (det føles ille nok å ha en bloggroll)

Vel. Vi er alle forskjellige, og vi liker ulike typer blogger. Noen blogger for å endre samfunnet, mens andre bare liker å skrive litt. Jeg tenkte jeg kunne fortelle dere hva jeg syns er en god blogg. Ingen nevnes, ingen glemmes. Dere kan heller bare kikke på kriteriene og se om dere fyller noen av dem.


1. Bloggen må oppdateres jevnlig. Det er ikke nødvendig med flere ganger daglig, men gjerne fire-fem ganger i uken. Jeg takler dårlig de som oppdaterer altfor ofte, fordi jeg blir lei. Man har neppe så mye fornuftig å skrive. Samtidig liker jeg ikke når folk bruker ukesvis på å oppdatere. Siden jeg følger med på ganske mange blogger, så vil de fort bli glemt.

2. Bloggen må være godt skrevet. Et selvfølgelig punkt, egentlig. Grei rettskrivning, og ikke for lange innlegg er hovedpoenget. Og skriv gjerne med humor. Jeg liker å smile/le når jeg leser. Det er forresten ingenting i veien med et skikkelig gråte-mens-man-leser-innlegg heller.

3. Jeg liker de personlige bloggene fremfor de faglige. Kanskje fordi jeg er et følelsesmenneske, kanskje fordi jeg ikke er spesiellt faglig av meg.

4. Et tvilsomt punkt, men dog... det er ikke alle bloggere jeg liker. Enkelte ganger greier jeg ikke å skille mellom blogger og blogg/kommentar. Ikke min sterkeste side, men jeg nekter å tro at jeg er alene om det. Så jeg vil nok helst lese blogger som har en likandes skribent.


Ja. Min høyst subjektive mening der. Og jeg ser at jeg selv brister på flere av punktene. For jeg tror faktisk ikke at jeg skriver drømmebloggen. Til det har jeg altfor lite å skrive om.

(Kanskje noen av de erfarne bloggerne kunne fortelle meg hvordan man holder motivasjonen for blogging oppe?)

Tanker i tiden

Tankene mine er store, men så er det bare de helt små tingene som får plass.

Forhåpentligvis finner jeg frem igjen etterhvert. Inntil videre kan dere kose dere med at jeg kopierer den vakre tittelen til lille frøken Skavlan.

1. Bør jeg bli fornærmet når klienter tror jeg er ti år (!!!) eldre enn jeg er?

2. Når man møter noens blikk, og det borrer seg langt inn i magen din... er det bare tiltrekning?

3. Er det tragisk å øyeflørte med alle man går forbi?

4. Er det tragisk at skjeggete, gamle menn øyeflørter (blunker, faktisk) tilbake?

5. Jeg har drømmer som bryter med alle mine verdier, og jeg koser meg med dem. Gjør det meg slem, eller blir jeg ikke det før jeg eventuelt har gjennomført det?

Ellers har jeg vært på hyttetur i helgen. Å sitte oppe til seks om morgenen mens man leker "nødt eller sannhet" er perfekt. Og det var helt greit å kysse alle på festen også (som seg hør og bør i slike leker).

Ti tegn på at høsten er her

Jeg lever ikke i fornektelse, og har innsett at høsten har vunnet over (den såkalte) sommeren. Hva som har gitt meg denne innsikten, spør du?

1. Jeg har ikke barbert legger på en liten evighet. Det begynner faktisk å bli litt pinlig.

2. Jeg bruker lue. Og genser. Og jakke. Og i dag brukte jeg faktisk vintersko. Og enda fryser jeg alltid litt allikevel.

3. Jeg er i overkant trøtt. Både morgen og kveld er det mørkt, noe som avler en syk lengsel etter søvn.

4. Jeg kan se stjernehimmel og vakker måne om kvelden. Og jeg speider etter stjerneskudd slik at jeg kan ønske meg noe.

5. Jeg observerer en stadig mer fargerik natur.

6. Jeg tenner stearinlys, og ligger konsekvent under pledd. Dette punktet henger forøvrig med punkt nummer tre.

7. Jeg kan se på tv en hel fredagskveld. Jeg ler minst tjue ganger og griner minst to. Idol er i gang, med andre ord.

8. Jeg lider mens jeg røyker mine påtvugene sigaretter ute i en kald, kald virkelighet. Røyken lukter forresten mer i kulden.

9. Jeg får en merkelig trang til å bruke poncho. Om det er høsten eller sosionomen i meg er jeg neimen ikke sikker på.

10. Jeg ser svært få edderkopper, og de jeg ser er døde.

God høst!




Det er på tide å bruke refleks. Mitt elskede barn, Nitro var ikke spesiellt glad i det. Slik så han ut når han gjorde seg til. Høhø. (2005)

Derren Brown imponerer

De siste dagene har jeg blitt kjent med en imponerende kar. Han heter Derren Brown, og han lurer folk. Som de fleste mannfolk, med andre ord (høhø). Vel. Siden han har fått meg til å både bli forbannet, skeptisk, lattermild og sjarmert tenkte jeg at jeg burde "sende han videre". Et slikt mannfolk bør ikke holde seg til èn kvinne.

Først kan dere se hvordan han arbeider. Talentfull liten jævel, altså. Og jammen er vi mennesker rart skapt.



Så kan dere få se hvor langt han faktisk går. Her får han faktisk en dame til å tro at hun dør, og får en ut-av-kroppen-opplevelse. Etikk er nok ikke hans sterke side. (og jeg faller selvsagt for det usympatiske i han)


Pretty darn amazing.

Det finnes mengder av videoer på youtube. Jeg skal ikke legge ut flere enn to her. Av egen erfaring vet jeg at de fleste sikkert ikke kikker på dem en gang.

Men dere som gjør det: kos dere!

Å bli avvist

Det er så morsomt å se på at folk blir avvist på tv. Ikke fordi jeg er sadistisk eller slem, men fordi jeg koser meg med å se på reaksjonene. Det er som regel èn av to:

1. Masse tårer, skuffelse og tristhet. I grunn ikke så morsomt å se på, men i det minste litt ekte.

2. Tapre smil og dårlig skjult bitterhet. Utsagn som "jeg har det best uten en sånn drittsekk uansett" eller "han var ikke slik jeg trodde allikevel" eller "det er hans tap, jeg er en fantastisk dame" florerer.

I et program hvor Tor Milde skal finne seg dame ble en fargeklatt av et kvinnfolk nettop valgt til å forlate showet. Og hun var en ekte 2'er (høhø). Hennes første reaksjon var et trekk på skuldrene, og et "jeg skjønner ikke hva de tenker på"-blikk. Så gikk hun over til en litt bitter holdning. Og hun endte med å sette spørsmålstegn ved at Tor kunne finne på å ekskludere henne.

Hun var jo en voksen dame, med ryddige forhold og god helse.

Makan.

Så det er slike man leter etter når man blir i 50-årene? Litt som når man skal kjøpe en hest, liksom?

(Selv tar jeg alltid avvisninger med den største verdighet. Jeg lar en enslig tåre gli sakte nedover kinnet, før jeg tappert vifter den bort. Så sukker jeg, før jeg innrømmer at jeg er lei meg, men at jeg nå er klar for nye eventyr. Jepp.)

Forbuden frukt

Jeg tenker på all den forbudne frukten jeg har glefset i meg i løpet av mine korte leveår. Om det skyldes mangel på spenning, liv eller samvittighet vites ikke.

Men akkurat nå føles det som at alt jeg vil ha, er det jeg ikke kan få.

For en klisjè.

Morfar

De siste to ukene har jeg blitt konfrontert med at ingen lever evig. Dette er antagelig en lærdom de fleste har gjort før de ble 23 år, men jeg er av den heldige sorten. Bortskjemt, om du vil. Det er faktisk ingen i min aller nærmeste familie som har forsvunnet enda. Og i all min bortskjemthet har jeg altså ikke tenkt så mye på at de kunne tenke seg å forsvinne heller.

Vel. Morfar har virkelig skremt meg den siste tiden. Det begynte med gallestein, eskalerte til nyresvikt, hjertesvikt og til slutt blodforgiftning. Jeg hadde løpende kontakt med familien hjemme, og på tirsdag bestemte jeg meg for å reise hjem. Jobben har heldigvis forståelse for at jeg har tette bånd til familien, og jeg fikk lov til å reise. Den togturen var lang. Jeg var redd for å være for sen, redd for å få telefon av en gråtende mamma. Når jeg kom hjem gråt jeg mens jeg klemte familien. Jeg var sikker på at jeg var kommet hjem for å ta avskjed med den gode morfaren min. Han som alltid har vært der.

Alle tanker jeg har om døden ble plutselig viktig. Jeg måtte finne noe å tro på. Fort. Det måtte finnes en himmel, det måtte finnes en Gud. Det måtte være et sted der morfar kunne få dra, uten å være redd, uten å være syk.

Jeg så for meg et frodig sted. Et sted hvor han kunne bli noen år yngre (jeg antar han ikke ønsker å være 91 år i himmelen), og med en friskere kropp. En kropp som kunne jobbe i skogen. En kropp som kunne fortsette å kjøre bil, klippe gress og spille bingo. En kropp som kunne leve godt.

Og jeg så for meg at han innimellom kunne kikke ned til meg. Så kunne han se Fredrikstad (han har ønsket å komme hit lenge), og han kunne se meg. Også kunne kanskje jeg se han også. Bare sånn at jeg kunne berolige mormor med at han var lykkelig.

Men dagene kom og gikk. Og morfar forsvant ikke. Han ble faktisk bare friskere. Han fikk fjernet gallesteinen, og sakte - men sikkert - ble han bedre. Farge i kinnene, et godt humør og en og annen setning. Han har uansett aldri vært av den snakkesalige sorten.

Bare fordi han ville.

Så jeg tenker på hvor mye den kroppen orker. Jeg tenker på at morfar er sliten nå, men at han har verdens største vilje til å leve. Og jeg tenker på at han ikke kan leve for alltid, men at han saktens kan leve når han vil.

Jeg tenker på at vi alle kan klare det vi ønsker.

Og jeg tenker en del på at han kommer et fint sted den gangen han bestemmer seg for å bli borte. At vi alle vil komme dit den gangen det skjer.

Og aller mest er jeg lettet. Fordi vi får beholde han enda litt til. Fordi familien får være hel enda litt til.

Klums

I går lærte jeg at jeg er en av disse menneskene som faller. Jeg er faktisk en av disse åndssvake menneskene som faller i gapet mellom togperrong og tog. Skumle greier. Heldigvis sto det kun ett vitne der. Men for en eller annen mann i Hamar er jeg nok "hun rare som lagde et umenneskelig brøl, for så å sprette opp og løpe på plass".

Vel vel. Det hele endte med et skikkelig barnesår på kneet (blod på buksa!), donaldkul på leggen og en forslått arm. Jeg har akket meg i hele dag.

Tidligere denne uken satte jeg forresten fast hånden min i postkassen.

Ellers? Vel. Livet er ikke så greit, men jeg er hjemme med familien. Det er fint.

Paulo Coelho inspirerer

Paulo Coelho er en fascinerende mann.

Han har vært innlagt på mentalsykehus, vært fengslet og torturert, vært hippie (med både sex, dop og rock'n roll, har jeg forstått det rett), samt reist rundt alene på fremmede steder.

Også skriver han fantasiske bøker om de erfaringene han har gjort etterpå.

Han skriver om tankene han har gjort seg, menneskene han har møtt og hva han har lært på reisen. Og han har lært en hel del.

Jeg leste "Veronika vil dø" i dag, og den er (ikke overraskende) nydelig. En herlig skildring av å være annerledes, noe vi alle burde tørre å være. Atter en gang klarer Paulo Coelho å få meg til å ville bryte rammene. Jeg vil reise bort, oppleve. Leve. Jeg vil finne livsveien min, jeg vil tørre å gå den. Jeg vil oppfylle drømmene mine.

Det er ingen hemmelighet at jeg funderer på hva jeg egentlig drømmer om.

Vel. Fakta er at jeg fortsatt er søkende. Letende. Jeg vet ikke hva jeg aller helst vil ha ut av livet mitt. Jeg har noen tanker om hva jeg ikke ønsker, og noen vage tanker om hva jeg syns bør være et minimum. Så stopper det. Hva ønsker jeg å skape? Hva ønsker jeg å oppleve? Hvordan ønsker jeg å leve? Jeg har ikke svar.

Og det gjør meg gal.

Jeg føler meg satt, fanget. Jeg er en jente i den beste alder. Jeg har alle muligheter til å finne en mening. Jeg har ingen barn som begrenser, ingen familie som ikke ville forstått. Jeg har ingen forpliktelser for annet enn meg selv, men det er allikevel nok. Nok til at jeg ikke tør å forsøke noe nytt. Jeg gror røtter for fort.

Men jeg vet at jeg er på rett vei. Jeg er bevisst nå. Jeg er oppmerksom på at jeg ønsker noe mer, og jeg er åpen for å få inspirasjon. Jeg har begynt å gå veien til bevissthet. Og det går sakte.

Lever dere slik dere ønsker det?

I dag

1. I dag har jeg gjort min plikt. Et godt parti har fått min stemme, og jeg var nesten rørt når jeg sto i avlukket. Jeg stemte sammen med venninnene mine. Det fikk meg til å tenke på hva ekte venner er. Svaret er selvsagt at venner er de du kan stemme med. Og etterpå være glad over å høre at vi alle stemte omtrent likt, og at vi alle stemmer utfra magefølelse.

2. I dag har jeg lekt urban, og jeg har bestilt "dobbel kaffe latte" for andre gang i mitt liv. Kaffe latte er veldig godt, og enda bedre med sånn ca. 20 røyk på rappen. Og stemmevenninner, selvsagt.

3. I dag har jeg gått akkurat der hvor Egon Olsen gikk. Akkurat der han ble møtt med flagg, vet dere. Det var skikkelig stas, og jeg angrer på at jeg ikke tok et bilde.

4. I dag har jeg grått fordi jeg har hatt sånn hjemlengsel, og fordi jeg er bekymret. Og jeg har latt ønske være ønske, lykke være lykke og positiv tankegang være positiv tankegang. For noen ganger er det greit å bare være lei seg.

Det viser seg at bloggen funker ypperlig som avledning, sånn rett før man skal legge seg.

Bare fordi man ikke orker å være bekymret lenger.

Jobbintervju

De som kjenner meg vil forstå at det er noe jeg gruer meg til. De vil se at jeg har på meg kjedet jeg fikk av mormor til konfirmasjonen. De vil se et lite rundt avtrykk på lommen min, og de vil forstå at det er lykkebringeren min. Også vil de antagelig reagere på overdreven røyking og skjelving i hakepartiet.

Vel. Denne uken hadde jeg en slik dag.

Jeg grudde meg lenge. Det ble noen dager med massiv angst og nervøsitet, og innimellom et snev av forhåpning og glede. Dagen før intervjuet greide jeg faktisk å forberede meg. Jeg skrev lange lister på hvorfor jeg fortjener jobben, hva som er positivt med meg, og hvilke utfordringer jeg regner med det kan bli.

På intervjudagen var det heftig positiv tankegang. Jeg sendte ut så mange glade vibber jeg orket, og jeg overbeviste meg selv om at det kom til å gå bra. Jeg visste at jeg ville få frem den virkelige meg. Jeg visste at jeg kom til å imponere. Jeg var skråsikker på at jeg ville sjarmere hele gjengen i senk.

Den gang ei.

Makan til stotring, stamming og mumling. Makan til rotete, merkelige og surrete svar. Makan til... tull. Jeg klarte ikke å svare på de enkleste spørsmål, ei heller de jeg hadde forbredt meg på. De spørsmålene jeg ikke hadde forberedt meg på ble en imponerende nå-surrer-vi-oss-inn-i-ting-vi-ikke-vet-noe-om-også-stiller-de-
vanskelige-oppfølgingsspørsmål-senere. Slik sett imponerte jeg ihvertfall meg selv.

Men jeg kan så mye bedre.

Hvor ble det av den jenta som vet hva hun liker å jobbe med? Hvor ble det av henne som brenner for klientene? Det var helt tydelig at hun ikke satt i det rommet.

Vel vel. Jeg forsøker fortsatt å tenke positivt. Jeg har lært om jobbintervjuer (dette var mitt første ordentlige), jeg har sett en merkelig side av meg selv, og jeg har opplevd å gå ut av et rom med tårer i øynene.

Og ellers har jeg fått utrolig mye støtte, og mange komplimenter. Også fra mennesker jeg ikke visste om likte meg en gang.

Akkurat det tror jeg skal være fokuspunktet mitt fra nå.

For hvis jeg tenker mer på det intervjuet blir jeg sakte, men sikkert gal.

(fy, så godt det skal bli med helg snart)

Klaging?

Jeg er selve stereotypen av mannfolk når jeg ikke er i form. Jeg syter, klager og syns fryktelig synd på meg selv.

Det er synd på meg:

Jeg er tung i hodet, øm i kroppen, nyser og har tett nese. Og når jeg skulle kjøpe nesespray i dag, så hadde de bare den for barn igjen. Den funker definitivt ikke så godt. Dessuten smaker røyken møkk, men jeg er like fordømt røyksugen. Også er halsen min litt sår, sånn at det eneste som hjelper er kald brus, is eller pastiller. Jeg har ikke mer brus igjen, is er for kvalmende, og pastillene jeg har er ikke gode. Også er jeg i dårlig humør. Når jeg ikke er i form blir jeg ganske følsom, og ser mørkt på det meste. At jeg har en tøff uke på jobb kunne altså ikke passet dårligere.

Også skulle jeg gjerne hatt mamma her, sånn at jeg kunne fått en våt klut i pannen.

På en annen side. Jeg er ikke mann, og forsøker egentlig å innføre noe som kalles "å tenke positivt".

Så:

Jeg har ikke feber, og vil ikke kalle meg syk. Jeg er i god nok form til å dra på jobb, og det er egentlig greit å ligge på sofaen på kvelden. Det er som regel det jeg pleier å gjøre allikevel. Dessuten er det godt å nyse, sånn egentlig. Også er jeg glad for at jeg ikke bor i et fattig land med krig, der man helt sikkert blir raskere og mer syk enn her. At jeg har en tøff uke mens jeg er i dårlig form gir utslag i at man gir litt mer f. Det tror jeg er litt greit, faktisk.

Også er jeg fortsatt lykkelig over at den ene klienten min er så fornøyd med all hjelpen som gis. Jeg liker å ta litt av æren for det.

Noen ganger

Noen ganger gruer man seg til å legge seg. Ikke fordi man er mørkredd, eller fordi man er ensom i en seng alene. Og ikke fordi man egentlig vil være oppe lenger, slik at man kan oppleve mer.

Rett og slett fordi man ikke er helt klar for å våkne til enda en ny dag i morgen.

Det er vanskelig å være voksen. Og utfordringer er bare problemer i forkledning.

(jeg skal være mer positiv når denne uken er over.. jeg lover)

Politikk og sånn....

Min blogg inneholder ikke så fryktelig mye smart. Den er ikke stappfull av min mening om nyheter, politikk og kriger. Høhø. Som dere skjønner, jeg er generellt ikke så fryktelig smart.

Men èn mening har jeg:

Stem! For guds skyld, bruk stemmeretten din! Om du ikke vet hvilket parti du skal stemme på, så bare stem Arbeiderpartiet. De funker. Og hvis du trenger en eller annen dum grunn til å stemme, så kan du tenke litt på alle som ikke får lov til å stemme. Er du kvinne, kan du tenke på at du får lov til å stemme, og at dette ikke alltid har vært en selvfølge.

Finn på små grunner til å stemme, også stemmer du. Enkelt og greit.

Og med dette føler jeg meg såppass samfunnsnyttig at jeg kan ligge og sløve foran tv'n resten av kvelden. Det er ny sesong med Top Model i dag. Norsk versjon. Veldig stas.

Dagens....

Dagens tanke: Vi kan fint sutte der hvor de tisser, men hvis de har fotfetisj brekker vi oss.

Dagens selvfølgelighet: Jammen var Hitler en liten og gal mann. Og det er skikkelig dårlig gjort å drepe andre.

Dagens oppdagelse: Radio er undervurdert.

Dagens middag: Taco. Sammen med to stk. veldig flotte venninner.

Dagens opplevelse: 2 ganger vellykket meditasjon. Det kommer seg.

Dagens nettside: Morten Eriksen som snakker med behagelig stemme. Det er ikke vanskelig å meditere med slik hjelp.

Dagens ønske: Kjæreste, penger. Det jeg ikke har enda, med andre ord.

Dagens skrekkopplevelse: At jeg ser skygger overalt. Har visst blitt redd for mørket også nå.

Dagens utsettelse: Å rydde i klesskap. Hvorfor gjøre i dag det du kan utsette til i morgen, eller hva de sier.

Dagens ambivalens: At jeg er lysvåken, samtidig som jeg egentlig ikke tør å være våken lenger.

----




Håper dere også har hatt en strålende lørdag!





(Er det ikke en nydelig telysestaketing?! Mitt beste kjøp i sommer.)