Et kort besøk

I dag fikk jeg besøk av Jesusfolk. Jeg har hørt at de pleier å være av den skravlete typen, men av en eller annen grunn ga de meg bare en lapp og gikk.













Jeg kan ikke skjønne hvorfor.

(tror dere de kunne se at jeg ikke greide å stå i mot Djevelen i går?)

Pjatt

Jeg har nye sko:













Tanken med disse var at det skulle være gode jobbsandaler. Komfort fremfor utseendet, altså. Vel. Bildet er tatt klokken 07.00 i morges. Jeg var meget fornøyd, og syns vel ikke at de var så ille stygge heller.

På slutten av jobbdagen i dag skulle jeg på møte. For en gangs skyld skulle det være utenfor kontoret, og jeg skulle ta bussen. Det var ikke noe problem, tenkte jeg. Jeg har jo vært der før. Så jeg beregnet akkurat med tid (ikke en time før, som jeg pleier), og rakk bussen fint.

Men så gikk jeg av på feil bussplass. Jeg ble usikker på om jeg hadde kjørt for langt, og følte derfor for å komme meg av bussen. Vel. Som tenkt, så gjort. Jeg krysset veien, tok en røyk og ventet på en buss tilbake mot byen igjen. Bussen kom, jeg forklarte hvor jeg skulle, og bussen kjørte. Etter å ha kjørt noen minutter stoppet sjåføren. Med beklagelse i blikket kunne han fortelle at han hadde tenkt feil, og at jeg var på vei i feil retning. Neste buss går om en stund, sa han fortvilet. Det var nå ti minutter til møtet begynte. Jeg kastet meg av bussen, og skyndte meg å ringe møteholderen. Han sa at jeg var forholdsvis langt unna, men at jeg kunne velge å gå. Joda, det ville jeg. Med nye sandaler er det da ikke noe problem? Jeg spurte meg frem, og begynte å vandre.

En halv time rask gange. I steikende sol. Med sandaler som åpenbart ikke er skapt for tur.

Jeg endte opp som dere ser på dette bildet. Det er tatt klokken 16.30 i dag. Det føles som om jeg går på en ganske smertefull vannseng.













(jeg vet det er nasty bilde.)

Yes. Og leksen jeg lærte? Stol aldri på min egen retningssans, bruk ikke sandaler på annet enn småturer, og ta alltid med en flaske drikke når man skal på tur. Og. Jeg burde sikkert sprekke denne vannblemmen snart.

Ellers kan jeg fortelle at jeg har fått en forfølger. En stakkars svenske som ikke ser ut til å glemme meg. Jeg har nå fått ca. 10 meldinger. Jeg har faktisk kun svart på èn, og der sa jeg at jeg ikke var interessert. Det kan gå dager mellom hver gang jeg hører noe, men i dag fikk jeg følgende:

"Tjena! Vore kul om man hörde nån rapport från norge ibland! Jag gått på semester i dag, 2 veck räcker, brannt opp fjeset i dag, solen stekte hele dagen ute på nötholmen, vi gjort brygga, blev nog för mycket för min ljusa hud. Höres? ****, Sverige."

Han pleier å skrive lange meldinger om hvordan arveoppgjøret går etter morfaren hans, og jeg har også fått tilsendt et opptak hvor han spille gitar. Det er vakkert tenkt, men jeg er fortsatt ikke interessert.

Og denne posten minner meg om noe:
Skal det pjattes i blogger? Eller skal innlegg som denne bare forbli uskrevet? Det er kun skrivelyst som skaper slike innlegg, ikke spesiellt mye tanker eller arbeid. Dersom jeg skal droppe mine pjatteinnlegg vil det bli litt sjeldnere oppdateringer, men kanskje med bedre kvalitet.

Så: kvalitet eller kvantitet? Stem på min nye fancye poll på siden her.

Psyko eks

Jeg er visst blitt en psyko eks. Jeg hadde i grunn sverget å ikke bli en slik, men enkelte ganger er det vanskelig å la være. La meg vise dere hva som har utløst dette:



















Ta en god titt på bildet i dette innlegget. Det er en kopi av min Eks' "social timeline" på Facebook. Jeg har redigert bort navn, men som dere skjønner er jeg mirakel. De fire stjernene betyr hans forlovede. Jeg valgte bort "erkefiende" og andre stygge ord jeg tenker når jeg hører om henne. Det ville blitt så barnslig.

Men ser dere noe rart?

Nettopp. Min eks hadde et forhold til både meg og sin nåværende frue i 2005. Det har han aldri fortalt meg. Slik jeg husker det var vi sammen fra 2004 til 2006, og vi var i grunn enige om å være monogame. Trodde jeg. Jeg må ha misforstått et eller annet.

(neida, det er bare en skrivefeil)

Bloggtørkememe

Jeg og Hjerterdame har nå konspirert og funnet på sommerens hjelp mot bloggtørke. Gretten har laget en taggepost, og nå er det altså vår tur. Vi håper denne vil gå som en farsott over bloggverden.

Personen bak bloggen.

1. Bilde av meg:













(Her kan man sensurere som man vil.)

2. Tre positive ting om meg:
* Jeg er god i sosiale settinger. Kall meg gjerne smalltalkingens dronning.
* Jeg er selvstendig (?).
* Jeg har himla kul stil. Bare se på solbrillene mine.

3. Tre negative ting om meg:
* Jeg bekymrer meg.
* Jeg er overfølsom.
* Jeg har litt dårlig selvbilde.

4. Det livet har lært meg/et godt råd:
Viser til sitat fra Paolo Coehlo, Alkymisten: "Ingen kan flykte fra sitt eget hjerte. Derfor er det bedre å lytte til hva det har å si, slik at det aldri gir deg et slag du ikke venter." Altså: man skal følge hjertet sitt.

Ellers har jeg levd lenge på sitat fra Charles Jones "Things don't go wrong and break your heart so you can become bitter and give up. They happen to break you down and build you up, so you can be all that you were intended to be."

5. Hvordan oppfatter du deg selv?
Jeg ser på meg selv som en ganske glad og positiv jente. Jeg har dog følelsene utenpå kroppen, og sliter litt med at jeg føler ihjel ting. Det kan ofte bli litt for mye tanker. Allikevel gjør dette meg til en jente med forholdsvis god selvinnsikt, antar jeg.

Ellers har jeg både gode og dårlige dager, som alle andre.

6. I dag har jeg følt meg:
Halvkul, profesjonell, snill, morsom, masete, streng, kjedelig, sliten og ivrig.

7. Livssituasjon:
Singel, bor alene i en leid leilighet. Har jobb (vikariat) i kommunen, og elsker jobben min. Har flyttet litt for mange mil unna familien, men stortrives i denne byen. Jeg har overraskende lite forpliktelser, og liker vel det akkurat nå.

8. Ferieplaner:
Først av alt må jeg si at jeg nå har ferie om akkurat 8 arbeidsdager! Fredag 6. juli går denne frøknen ut i en tre ukers avkobling. Det skal nytes.

Ferien skal tilbringes flere steder. Den første uken blir jeg hjemme, og får besøk av min søteste søster. Hun blir her noen dager, før min mor, lillebror og mitt søskenbarn kommer. Det blir fullt hus, kan man si. Etter en helg her reiser vi tilbake til Lillehammer og er et par dager der. Så setter vi snuten til Vestlandet og en stk. Farmor. Der blir vi en liten stund, før vi enda en gang reiser tilbake til Lillehammer. Så er det forhåpentligvis noen late sommerdager der, før familien reiser til Gol. Der skal vi blant annet på Langedrag. Og plutselig er ferien over. Det gruer jeg meg litt til.

9. Beste med sommeren/sommerminne:
Å sitte ute. Å merke at nettene er lyse, og at det er lov til å legge seg utpå morgenkvisten.

10. Disse tagger jeg:
Hjerterdame, Confiteor, Ond Giraff, Gretten og Rabbagast.

Alene

Han ser på meg med et lite smil. Sier forsiktig at han skal dra nå. "Skal være borte til søndag", sier han. Jeg måper. "Å nei!", utbryter jeg. Han ser spørrende på meg, og jeg tar meg sammen. "Nei.. det vil bare bli så stille her", stotrer jeg. Han humrer. Også går han.

Jeg liker ikke at huseierne mine er borte.

Big girls, you are beautiful

Jeg hører på Mika med en sang dedikert til oss litt større kvinner. Og jeg merker at jeg blir litt stolt av å være større enn en strek.

Sangen heter, som posten, "Big girls (you are beautiful)". Det er en god tittel.

For hvorfor skal man være pinnemenneske når man har mulighet til å være kvinnelig? Og hvorfor skal man ikke være stolt av de formene man har?

* Vi som har bh-størrelse 85 D, og som definitivt består blyanttesten. Vi som bruker bukser og topper i størrelse XL eller 44. Vi som ser smashing ut i utringninger, fordi vi faktisk har noe å vise frem.

* Vi som ikke handler på Bik Bok eller Vero Moda. Mest fordi de kun har dukkeklær, men også fordi vi ikke liker barneklær på voksne.

* Vi som kan spise en hel plate melkesjokolade på en kveld, og som av og til drikker vaskekte cola. Vi som spiser ute, og som ber om ekstra dressing på hamburgeren. Vi som liker loff bedre enn grovbrød, og som elsker lukten av smeltet ost.

* Vi som ler av tynne jenters hoftevrikk fordi vi selv har en mye bedre/bredere rumpe. Vi som kan danse "puppedans" uten å en gang måtte prøve.

* Vi som har flat mage kun når vi ligger på ryggen, og som ser gravide ut når vi ligger på siden.

* Vi som trener mest fordi vi da kan unne oss en sjokolade etterpå, og som røyker som svamper.

Vi skal være stolte!

For hva liker dere best?





































(Sånn. Da har jeg forhåpentligvis ikke tråkket på noen tynne tær? Beklager, i såfall.)

Tilbakefall

Du skal bare leke deg litt. Det skal ikke være mye, bare nok til at du får det morsomt. Du er så lei av å være kjedelig. Av å være satt. Nå er det på tide å kose seg, glemme grensene for en stund. Den siste tiden har du hatt det greit. Ikke mer, ikke mindre. Ting har vært helt ok, og det pleier å være nok. Men i dag er det ikke det. I dag ønsker du å oppleve noe nytt. Eller gammelt. Det spørs hvordan man ser det.

Så du tar den første slurken med øl. Du kjenner den renner nedover halsen. Kald og god. Minst like god som du husket det. Ølen går fort. Du vurderer om du skal stoppe nå, men finner ut at du like gjerne kan ta en til. Når man først har tatt èn, er det dumt å stoppe der. Det er like greit å drikke nok til at man blir brisen.

Du flørter med jenta ved siden av deg. Blir pratsom og holder øyenkontakten. Det er ikke vanskelig med andre nå. Du får endelig være deg selv. Det tikker inn noen meldinger på mobilen. Du kikker litt på dem, svarer ikke. Vender deg fort tilbake til ølen.

Nå skal du snart slutte, det er greit så lenge du ikke blir full.

Det er ganske fantastisk å være denne versjonen av seg selv. Den som prater og ler, og som ikke finnes sjenert. Angsten kan gjemmes bort til i morgen. Du vil ikke ha problemer med å slutte. Èn øl til, også er det vel snart nok. Haugen med tomflasker øker i takt med humøret ditt. Alt er faktisk ganske gøy nå. Borte er bekymringene, borte er den vonde klumpen i magen. Tenk så deilig. Du slipper den konstante frykten for å ikke være bra nok. Du nyter.

I løpet av kvelden får du lyst til å danse. Det vet du at andre gjør. Selv har du vært av den mer stille sorten. Som regel har du sittet stille, drukket en del, og etterhvert gått sjanglende og ensom hjem. Noen ganger har du hatt med deg noen, andre ganger har du ønsket å være alene. Noen ganger har du vært aggressiv, men det vil ikke skje nå. I kveld vil du nyte alkoholen slik de andre gjør det. Du vet at flere du kjenner drikker. Til og med de som hjelper deg for å holde seg rusfri! Når de gjør det, så kan det da ikke være så farligl?

Du reiser deg opp. Litt ustø, men akkurat nok balanse til at du greier å holde deg oppreist. Det ble vel en øl for mye, tenker du. Allikevel vil du ikke stoppe. Og du danser. Den søte jenta er fortsatt søt. Kanskje litt søtere enn på begynnelsen, til og med. Du flirer. Ølbriller, kalles det. Dere er tett, og du tar henne steder du ikke egentlig tør å være. Hun er med. Full, hun også. Det frister å ta henne med på do, bare bli ferdig med det. Men du holder igjen. Det er ikke alltid så lett. Det er lenge siden du har kjent noens kropp på denne måten, det skal ikke ødelegges. Bare nytes.

Du setter deg ned igjen. Ganske plutselig har du blitt full. Du kjenner vemodet komme. Det du forsøkte å glemme er tilbake, og tankene er umulig å stoppe. Du får tårer i øyenene. Tenker på alt du har ødelagt i livet ditt. Du hadde det jo fint en gang. En gang hadde du hus og familie. Venner og jobb. Nå er du helt alene. Alt du har er et ønske om å ikke drikke, og dette ønsket er ikke alltid like sterkt. Du hadde greid deg i et halvt år nå. Små skritt, små gleder. Livet har i det hele tatt vært ganske smått. Og nå kjennes alt så veldig stort.

Hatet til ølen kommer sigende. Du vender hatet mot deg selv. Faen ta deg. Du som ikke er sterk nok til å stoppe. Hvorfor greier andre å drikke akkurat passe? Hvordan greier de å stoppe? Du tenker tilbake til første gangen du drakk. Du var ung, kanskje altfor ung. Du drakk mye, kastet opp og var dårlig. Men du sluttet ikke. Du drakk på en helt annen måte enn de andre. Du var sint.

Den søte jenta forsøker å få deg til å danse igjen. Du ber henne om å la deg være i fred. Nå vil du være alene. Jenta er stygg og feit uansett. Du sier det til henne. Høyt. Hun ser såret ut, og lar deg være. Endelig.

Du kjenner en hånd på skulderen. Ser opp på en myndig vakt. Han har strenge øyne, ber deg om å gå. Du er for full, sier han. De kan ikke gi deg mer alkohol nå. Du kjenner desperasjonen. Skal du bli edru nå? Du som har det så vanskelig, du orker ikke angsten enda. Og tenk så vondt det blir å våkne. Vite at du har ødelagt enda en gang. Et halvt år har vært bortkastet, tenker du. Du vil ikke takle det nå.

Stille kommer du deg ut av baren. Forsøker å komme deg videre til et annet sted. Det er ingen som vil ta imot deg. De sier at de vet hvem du er, og at de ikke ønsker deg der. Du skammer deg. Det er bare et sted igjen nå. Den gamle puben. Der du var tidligere. Der alle de andre er. Du bestemmer deg fort. Det er tydelig at verden ikke ønsker å ha deg, det er like greit å dra tilbake til det gamle livet.

Døren til puben er tung. Du tviler litt når du står utenfor. Akutt edru, tankefull. Men du har bestemt deg nå. Du skal ha mer øl, du skal snakke med gamle venner. Morgendagen kommer fort nok, du vil ikke at den skal komme helt enda.

Inne på puben sitter de alle. De du har unngått så lenge. De ser på deg, litt skeptiske. Du smiler forsiktig. Setter deg ned, bestiller en ny halvliter. Og du ser at de smiler. Endelig er du tilbake. Det har ikke vært det samme uten deg, sier den ene. Du gliser tilbake. Det har ikke vært det samme uten dere heller, sier du. Ser ned på ølen, tar en slurk, og lener deg tilbake.

Nå er du hjemme.

En som ikke har skjønt det

Dere vet hvordan mannfolk alltid skal benekte dersom du hinter om at du er tykk?

Meg: "Unnskyld? Jeg syns disse stolene var så fine, men så ser de litt skjøre ut. Tror du de vil knekke hvis en på min størrelse setter seg på den?"

Mannlig ekspeditør: "Nei, det er ikke noe problem. De har en ekstra støtte der man sitter, slik at de er skikkelig solide."


















Jeg er snurt.

Tilbake

Man har hatt det veldig bra på personalseminar. En god gjeng kollegaer, et fantastisk hotell, god mat, luksusfølelse og en hel del fornuftige samlinger. Legg til en båt, langvarig sykling på øy, samt en hel del rastepauser, så kan du ane hvor flott vi har hatt det. Vel. Jeg skal ikke legge for mye ut om det. Jeg er redd dere alle ville blitt misunnelige da. Så jeg gir dere en liten intern spøk som jeg håper dere kan ha litt glede av:

Kollega om en boks med Paracet. "Det er ikke ofte jeg får brukt den smertestillende dåsa mi.."

Dersom det ikke får dere til å vri dere av latter, så kan dere humre litt over et bilde i riktig Top Model-stil: (legg merke til i overkant digre solbriller)

Hadde jeg hatt mulighet ville jeg vist dere langt flere bilder, men mine kollegaer er litt skeptiske til å komme på internett. Det får holde med at jeg eksponerer meg selv. Uansett. Det viktige på dette bilde er stemningen av lykke. Selv om turen hadde sine vanskeligheter var jeg tilnærmet lykkelig hele tiden. Det er ikke så aller værst.

(Jeg antar dere snart blir lei av bilder av meg selv hele tiden, men slik blir det når folk ikke er villige til at jeg legger ut bilder av dem. Og bilder vil jeg ha i bloggen min. Ergo: hold ut at det er noen selvsentrerte egobilder innimellom.)

En liten opplysning: I dag har det sirkulert flere helikoptere rundt huset mitt. De har fløyet lavt, og har vært millitærgrønne. Type krigsgrønne. Jeg anså først at min siste time var kommet, og stilte meg gladelig til for å bli skutt. Ikke fordi jeg ønsker å dø, men fordi jeg ikke er en survivor. Skal de skyte, får de gjøre det raskt. Jeg akter ikke å løpe unna, for så å bli fanget til slutt allikevel. Vel vel. De har fløyet her i flere timer, og jeg har brukt mye tid på å kikke på de. Jeg og røyken min har faktisk vært ganske imponerte. De kan jammen fly lavt. Anyhow. Jeg tror de var harmløse. Ved en av mine stirrerøyker vinket den ene mannen til meg. Det kan tyde på at de ikke ønsket å drepe meg allikevel.

Og i morgen er det helg. Denne helgen skal tilbringes i hjembyen, og jeg skal se på disse gutta:


Jeg kjenner at det kan bli spennende. Tenk på meg i morgen kveld, sånn i åttetiden. Da braker det løs. Og kryss fingrene for at vi får høre de gode og kjente. "Rumpa mi" (jeg ser for meg en heftig dans som involverer rumpegrafsing og hoftevrikking), "Vinsjan på kaia" (drømmende blikk, lett svai til musikken, ivrig savn etter kjærleik) og "Her blir det liv" (hopp opp og ned, kjenn litt på hvordan det er å være harry).

Det siste jeg vil si til dere alle da er:

ha en riktig god helg!

Borte

I dag reiser jobbgjengen til Sweden. Der skal vi ha sosialt samvær, planlegging/konspirering for nyåret, samt noe faglige diskusjoner.

Dere finner meg omtrent her:












































Ha to flotte dager!

Litt pjatt, litt drama og litt "mote"blogging

Jeg våkner tilfreds. Gjesper, strekker meg og oppfatter ikke at noe er galt før jeg ser på klokken. 08.05. Det er nøyaktig tre minutter til bussen min svisjer forbi, og det er nøyaktig tjuefem minutter til jeg skal møte med klient og samarbeidspartner. Dette er definitivt ikke dagen å forsove seg på. Jeg våkner med et smell. Banner noen ganger, løper rundt for å finne noe å ha på meg og klasker litt vann i ansiktet. Tvinger meg til å la være å skjelve når jeg rasker med meg noe sminke som jeg kan ha med til jobben. Løper for å rekke bussen. Bussen er kjørt for flere minutter siden, og min eneste sjanse er å gå til byen. Det tar omtrent et kvarter lenger enn jeg har. Jeg småløper, tenner en stressrøyk og banner litt til. At jeg kunne være våken så lenge i går?! At jeg ikke greier å legge på disse hyggelige telefonsamtalene! Jeg småløper bort en solfylt og varm asfaltvei. Ser en buss, og får stoppet den. Jeg rekker akkurat avtalen, og later som at dette har vært en helt vanlig morgen. At øyenbrynene mine knapt synes, og at jeg har vintergusten hud er det ingen som nevner.

Jobben går sin vante gang. Jeg gjør min innsats, og merker det krible i fingrene når jeg tenker på lønning. Jeg elsker den 12. Denne gangen har jeg dessuten fått så mye mer enn jeg hadde trodd, så jeg gleder meg til å bruke det på noe fint. Det er ingen overdrivelse å si at pengene mine står i et inferno av flammer.

Etter jobb har jeg en strategi. Jeg skal hjem, dusje og ordne meg, også skal jeg ta bussen tilbake til byen igjen. Og da skal det shoppes. Først skal jeg bare ta ut penger til nytt busskort, også er jeg good to go. Kortet smelles inn i minibanken, kode tastes med stor forsiktighet, og.. Ut kommer denne:




















Sinne og frustrasjon om hverandre. Virkelig?! Kan den bare sluke kortet mitt?!

Jeg løper til banken, fast bestemt på å ordne opp i dette snarest. Dette skal neimen ikke ta lang tid, nei. Jeg skal jo dusje. Jeg trenger en dusj NÅ. Og jeg skal shoppe. Jeg vil shoppe NÅ.

I banken er det kø, og i køen kommer tankene snikende. Tenk hvis noen forsøker å svindle meg? Tenk hvis de bruker opp feriepengene mine, samme dagen som jeg har fått dem? Eller, enda verre: tenk hvis noen tror at jeg forsøker å svindle mitt eget bankkort? Tenk hvis de er ute etter en mistenkt som ligner på meg, og dermed tror at jeg er en tyv/drapsmann? Jeg ser for meg at de sleper meg ut av banken i håndjern. Det er ikke noe vakkert syn. Jeg har jo fortsatt ikke øyenbryn.

Jeg går mot skranken med bankende hjerte. Nå gjelder det å forklare seg uten å virke mistenkelig på noen som helst måte. Damen i skranken ber meg om å si banknummeret mitt. Jeg stotrer det frem. Damen ser rart på meg, skriver stille ned tallene jeg har sagt. Svetten siler, og jeg irriterer meg. Nå tror hun ihvertfall at jeg bare lurer dem! "Bare bli med inn her, du", sier hun. Jeg går på skjelvende ben inn i et annet rom. En mann sitter der. Jeg setter meg. Klar for håndjern og voldelige avhør nå. Han sier ikke så mye, sitter bare der og taster. Spør meg om nummeret en gang til, men etter mine første stotrende svar finner han ut at han har det. Jeg lurer på om det er en test.

"Dette er helt normal systemsvikt", sier han. Han kunne ikke sagt noe finere. Jeg prøver å ikke vise hvor lettet jeg er.

"Minibanken spiste kortet ditt", opplyser han. "Det ligger nå inne i minibanken". Tidligere ville jeg ha fått det dagen etter, men nå har ting blitt så annerledes. Nå blir det sendt til Oslo først. Oslo sender det så til banken min, og de sender det til slutt til meg. Det kan tyde på at dette vil ta tid.

Vi blir sittende og prate. Han er en hyggelig mann, og han serverer noen skikkelige bankrøverhistorier. Jeg får vite mye om kortsvindel. Til slutt tør jeg spørre om jeg kanskje kan få ta ut noen penger. "Jeg skal reise med jobben i morgen", sier jeg. Jeg får ta ut 5000 kroner. Takk. Etter noen flere historier innrømmer jeg at jeg skal shoppe. Jeg forklarer at det er lønningsdag, og at det er på tide med noen nye klær. Merkelig nok har han forståelse for det. Jeg trodde alle som jobbet i bank bare sparte.

Når jeg skal gå får jeg beskjed om at jeg bare må stikke innom igjen hvis jeg trenger mer penger. Han antar at jeg shopper bort dette på noen dager. Jeg ler, og sier at han skal da ikke se bort fra det. Så sier han de avgjørende ordene: "hvis du trenger mer penger, så skal du slippe å stå i kø. Bare kom bort til plassen min, så skal jeg ordne det for deg." Jeg har fått min første kontakt. Jeg har en kontakt i banken min.

Jeg går lystig ut fra banken. En egen connection i banken. Det kan da umulig være dumt.

Så gjør jeg som planlagt. Ting går som smurt, faktisk. Dusjen er god, barberhøvelen fungerer fint på mine solbrune legger, og sminken får på plass både hud og øyehår. Maten glir ned, og på bloggen har jeg hyggelige ting å lese.

Og shoppingen gir meg en lykke som ikke kan beskrives. Jeg hevder atter en gang at lykke kan kjøpes.

1.



















2.















3.



















4.



















1. Jeg kjøper en veldig kul og god topp. Lyse grønn med mørke grønne prikker. Det liker vi. Jeg kjøper også en kjekk shorts. Litt tropisk preg, men plutselig syns jeg det er litt kult.

2. Jeg har alltid ønsket å danse ballett. Vel. Nå har jeg i det minste skoene. Disse er noe av det vakreste jeg har sett på lenge.

3. Jeg kjøper ikke dyrt, men ender opp på Cubus. Der handler jeg to t-skjorter. Den på bildet har bilde av en pølse, og det står "got some ketchup?" på den. Av en eller annen grunn elsker jeg det. For å matche litt kjøper jeg en gul hårbøyle.

4. Jeg er fortsatt safariinspirert. Dette er en litt lenger bukse-variant. Jeg er meget fornøyd, og føler meg rett og slett dritsprek i den.

----

(Jeg vet. Jeg var bare så skrivelysten. Dere får være glade for at det ihvertfall er èn slik igjen i bloggverden.)

Cheer up!

Nå har jeg diskutert blogging med Egoisten. Det hele endte med at jeg ble halvsur (sorry).

Det tyder på flere ting:

1. At vi er altfor engasjert i bloggverden.
2. At jeg er en smule sårbar om dagen.
3. At jeg ikke takler når folk er uenige (høhø).
4. At bloggverden er kjip om dagen.

Jeg tror alle stemmer, dessverre. Men det er kun nummer fire jeg orker å gjøre noe med. Jeg ber dere dermed bli litt gladere. På min kommando.

Følg mitt eksempel:

Kom dere ut i sola. Stek dere som speilegg på et svaberg, klistre på et smil og nyt. Blogging er fint om kvelden, men det skal ikke ta over livet. Bruk litt tid med virkelighetsvenner, eventuellt en himla god bok.

(Bildet er inspirert av Rabbagast og hans Zen på Søndag-poster)
Våg å være spirituell, se på de dypere tingene i livet. Du kan tenke litt på hva du mener meningen med livet er, eller hvorfor himmelen er blå. Kjenn på hvordan det ville vært å være hippie/munk.

Og hvis ingenting funker kan dere bare late som at dere er supermodeller. Vi liker alle slike skuespill. Trekk inn magen, skyt ut puppene og dander bena vakkert. Føl deg rålekker, og drit i at du er den eneste som er i overkant påkledd (jepp).

Sommer

Jeg sender en aldri så liten tanke til de stakkarene som har eksamen nå. Jeg minnes en tid jeg drev med det samme. Inne på lesesalen, mens "alle andre" koste seg i solen.













Fortvilet sprenglesing, panikk for å ikke huske alt sammen. Det utrolig varme rommet, hjem når det var blitt kveld.

Dere kan trøste dere med at dere plutselig en dag er ferdige. Da kan dere stå med brede glis, vel vitende om at dere har hele sommeren foran dere.













To stolte, ferdigutdannede. Vi smilte hele dagen, kvelden og natten til ende. En perfekt avslutning på tre flotte år.

Og plutselig har det gått ett år, og våren er blitt noe helt annet enn eksamen. Det er bare kos i parken, på brygga eller på stranda. Etter jobb er det fri, og da skal solen nytes.













(bildet er stjålet av Confiteor)


Vi møtes etter jobb. Det er grilling, fugler og grønt gress. Jeg ligger, kjenner at det er fint å være stille. Jeg har en perfekt sommer.

Kvinne vs. jente

De siste dagene har jeg fundert litt på om jeg er kvinne eller jente. For eksempel: dersom jeg skulle bli beskrevet i avisen. Ville de skrevet at jeg er kvinne? "Kvinne, 23 år funnet død i eget hjem" (bank i bordet)? Og hva med kontaktannonsene? Jeg ser stadig menn som beskriver seg som: "Gutt, 43 år, søker jente til hyggelig peiskos".

En kvinne er voksen. Hun er selvstendig, elegant og har ofte meninger om politikk. En kvinne handler dyre klær, har lange og falske negler og bruker fast frisør. Hun sminker seg med eksklusive merkevarer, og er svært bevisst på hvilke produkter huden hennes liker best. Hun bruker ulike parfymer, og alle flaskene er vakre.

En kvinne er sikker på seg selv, og har ofte et ekte mannfolk ved sin side. Hun holder hageselskaper, går på cocktailparty, og har en kjole til enhver anledning. Jentene i "Sex in the city" er kvinner. En kvinne ser på merkelige filmer, gjerne noe med fremmed språk. Hun er glad i rødvin, og diskuterer gjerne bøker hun har lest. En kvinne reiser mye, og hun ser flott ut i bikini. Hun har stor omsorg for andre, og har hyggelige lunsjer med sine venninner. De snakker om mannfolk, men er ofte ikke så vulgære (og der passet ikke jentene i "Sex in the city" lenger, gitt). En kvinne kan diskutere de dype temaene. Hun liker å snakke om meningen med livet, og har spennende tanker om slike temaer. Hun har gjort seg opp en mening.

En jente er enda ikke blitt helt voksen. Hun kan ha en litt røff humor, og kan gjerne slå et par grove vitser. Hun liker å prate om sex, gjerne på en humoristisk, og noe vulgær måte. Hun tenker også på hvordan hun ser ut, men det er ikke nødvendigvis på den eksklusive måten. Hun sminker seg gjerne med sminke fra Hennes & Mauritz, og er fornøyd med en hårklipp til 100 kr. En jente farger også håret sitt selv, eller ved hjelp av venninner. Venninner er generellt viktig i en jentes liv. Hun er mye sammen med dem, og sammen løser de mannfolkproblemer. De snakker ikke så ofte om politikk, men de går nøye igjennom hvilke problemer de sliter med i forhold til det andre kjønn, skole, jobb eller andre venner. En jente liker øl. Hun greier ikke alltid å begrense seg til det som er sjarmerende, og kan ofte sees på byen i litt for full tilstand. En jente liker amerikanske filmer, og kan gjerne se en film bare for å få sett litt på Brad Pitt.

Hvor er jeg i alt dette? De som kjenner meg vet at jeg setter meg selv i kategorien jente. Det er kanskje ikke alle punktene som passer, men det er såvisst mer treffende enn at jeg er en kvinne. Jeg har spurt folk hvor de setter meg, og det kommer frem at flere mener jeg er en "ung kvinne". Jeg vet ikke hvor komfortabel jeg er med det, egentlig.

Dere lurer kanskje på hvordan man kan måle en mann mot en gutt? Vel, en venninne og jeg fant en strålende god definisjon på dette (der ser dere at jeg er jente, hva?). "En mann er en som har mulighet til å gro skjeggvekst." Så enkelt kan det sies.

Hva er du?

(det er faktisk skikkelig vanskelig å være så dømmende i en post.)

Livet

Jeg deler opp livet i fem områder: familie, vennskap, kjærlighetsliv, jobb/utdannelse og selvglede. Det er veldig sjelden man kan ha det bra på alle disse områdene samtidig. Jeg vil faktisk strekke meg til å si at det er umulig.

Og noen ganger kan det virke som at så snart man har det fint på et område, så begynner et annet å bli vanskelig.

Så er spørsmålet. Skal man fokusere på de fine områdene, eller skal man forsøke å rette opp de vanskelige? Og hvis man får rettet opp det som er vanskelig, vil da det som er fint bli dårlig igjen?

10 ting dere antagelig ikke vet

Jeg har fortsatt en form for skrivesperre. Beklageligvis. Jeg har nå et par halvdårlige poster på hånden, men de blir aldri ferdige. De får ligge og vente litt.

I en tid hvor det fokuseres på sjekking (ihvertfall fra min side) er det lett å bare ville skrive om nettopp dèt. Jeg skal derfor bryte viljen, og liste opp 10 ting jeg antar dere ikke vet om meg. Dette er egentlig et meme, kanskje.

1. Jeg røyker 20 om dagen på vinteren, mens jeg nærmer meg 30 om sommeren. Og jeg ønsker ikke å slutte.

2. Jeg har ikke vært borte fra jobb mer enn en halv dag hittil. Og da tok jeg det som avspasering, ikke sykedag. Jeg har jobbet der i ett år nå.

3. Jeg er nødt til å ta oppvasken nå. Jeg er tom for bestikk.

4. Jeg elsket å leke med Barbie da jeg var liten (okei da.. den var ikke så overraskende).

5. En gang i tiden skrev jeg dikt.

6. Jeg har en liten tatovering på venstre skulder. Dere kan jo gjette hva jeg har valgt? Jepp. En sommerfugl.

7. En gang braste jeg inn i et verandagelender, og fikk to av tærne på hver side av en stang. De er fortsatt skjeve, så det ser ut som at tærne mine ønsker "peace".

8. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har brukt bikini.

9. Jeg var en ivrig skippertakstudent. Allikevel endte jeg med B'er alle årene.

10. Jeg er ikke så veldig glad i å bade.

Vennskap

De siste to dagene har jeg vært med venninner etter jobb. Vi har kost oss på brygga med brus, og vi har grillet i parken på tepper.

I dag har jeg vært delvis stille. Jeg har ligget på pleddet mitt, kjent sola brenne på skuldrene, og jeg har kjent lykkefølelsen. Nå er alt perfekt.

Gode venner er venner du kan være stille med. De lar deg ligge der og drømme, og de er ikke skuffet over at du trekker deg unna. De er glade på dine vegne når de ser at du har tenkt noe fint.

Gode venner forstår at du er skeptisk til nye folk i livet ditt, og de støtter deg når ting er skummelt. De vet at du ikke alltid føler deg best, og de forsøker å hjelpe.

Gode venner vet at du trenger tid alene, og de aksepterer at du tar bussen litt tidlig hjem.

Gode venner ønsker et ærlig svar når de spør deg hvordan du har det.

Gode venner ringer for å snakke, mest fordi de trenger akkurat deg. De forteller at du er verdt mye, og at vennskapet deres er unikt. De hører på dine erfaringer, mye fordi de vet at du trenger å fortelle. Og de gir deg aldri opp.

Gode venner lar seg vekke midt på natten, og de legger ikke på når de merker at du er trist. De lar deg gråte til du er tom, og får alltid frem et smil mot slutten.

Gode venner sier at solbrillene dine er kule, selv når du egentlig vet at de er for store. Og de sier at du er fin, selv når du føler deg grusom.

Gode venner leser bloggen din. De lar deg snakke om din betatthet til en du aldri har møtt, og de ler aldri av deg.

Jeg er så heldig.

Betroelse

Jeg sliter med en aldri så liten skrivesperre. Med håp om at dette skal bedre seg til i morgen vil jeg komme med en liten innrømmelse:

Jeg er betatt og sjarmert. Livet smiler, og jeg gliser tilbake. Jeg takker en viss blogger for dette.

(Alle vet at vi som er lykkelige ikke skriver bra.)

Tante Rød

I dag har jeg fått besøk. Det var egentlig ventet og forberedt, men jeg blir allikevel litt irritert hver gang. En måned siden sist nå. En herlig måned siden sist.

Min kjære Tante Rød. Denne plagsomme, som aldri kommer seg hjemover. Hun blir her i flere dager. Hun tar ikke hintene om å dra hjem, og hun maser. "Nå må du huske å gå på do", sier hun. Hele tiden.

Hun gjør meg godtesyk, oppblåst og overfølsom. Jeg har nå vært overdramatiserende en liten stund. I går beskyldte jeg en stakkar for å ha en ond plan om å lure meg. I dag var jeg sikker på at en annen forsøkte å gjøre "hemmelig narr av meg". Heldigvis (?) er jeg av typen som tar det opp. Med gråtkvalt stemme, klar for å få mine mistanker bekreftet. De blir aldri det.

Og faktisk får jeg litt vondt i magen også.

Som en vis mann en gang sa: "Stol aldri på noen som blør fem dager uten å dø".

Nå vil jeg at dere skal se ta en titt på dette:






<---- tampong. (tatt herfra)

Bare for å illustrere hva vi kvinner må gjennom.