Jeg reiser en del. (det hadde vært fint å fortsette denne setningen med "i jobben", men det er ikke helt sant. Jeg reiser ganske lite i jobben.) Sannheten er at jeg reiser en del hjem.
Vel. Jeg er en av disse som er på plass minst en halv time før togets avgang. Stresset som få, og med ellevill panikk for lang kø i Narvesen. Når man har lang ventetid er det ikke stort annet å gjøre enn å kikke på menneskene rundt seg.
På stasjonen ser jeg mange avskjeder. De mest merkbare er disse evige elskede som skal ta farvel. Man kan se tungene krøller seg i hverandre, og ganske ofte har gutten en hånd godt plassert på stumpen til kjæresten.
Sist gang jeg var på reisefot så jeg et slikt par. Bare at de faktisk kysset med lydeffekter. Gutten var værst. Han kom med hese "mmm.. aaah.. åh" under hele seansen. De sto slik lenge, og jeg ble stadig mer pinlig berørt. Men det virket som at de ikke så verden rundt seg. De sto slik en god stund, før toget kom. Da ruslet de hånd i hånd bort fra stasjonen.
Etter dette rystende synet bestemte jeg meg for å gå på do. Det gjorde en annen mann også. Det var merkelig. Jeg satt i min bås, mens han (antageligvis) sto i den ved siden av. Han tisset høyt og lenge, mens jeg fikk presset frem to prestasjonsangst-dråper. Når vi var ferdige sa han "hade', da". Det var litt fint at han følte vi hadde delt noe så nært at han måtte ta farvel med meg. Men jeg klinte ikke med han.
En gang flørtet jeg forresten med en gutt på toget. Vi endte opp med en øl i Oslo. Det viste seg at han kun var interessert i at jeg skulle betale ølen hans, men dog. Det var en god øl.
Noe av det mest slitsomme jeg ser er familier. Barna er slitsomme allerede før de skal på toget, og foreldrene er utslitt. Dersom foreldrene deler seg, ser den av de som står igjen på stasjonen merkelig lettet ut. Den som sitter på toget er èn av to: svært engasjert eller svært uengasjert.
Jeg ender alltid opp i samme kupè som disse barnefamiliene.
En gang satt jeg bak en mor som sang godnattsanger i en time. Og etterpå leste hun bok med stor innlevelse. Jeg lærte at godnattsanger har ganske mange vers. Og de er overraskende like. Jeg lærte at bøker leses best av min egen mamma og pappa, samt at jeg aldri skal glemme mp3-spilleren min igjen.
Ganske ofte sitter jeg ved familier som driter i hva ungene gjør. Det er de aller mest slitsomme. De har barn som hele tiden popper opp fra setet foran mens de sier "hei!" eller "se!" eller "jeg har en lastebil!". Eller det værste av alt: de bare står der. Stille og stirrende.
Jeg er ikke så veldig glad i barn. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med dem, og ender som regel med å skremme de litt. Ufrivillig, selvsagt. 17. mai møtte jeg en venninnes barn. De var faktisk kjempe søte, og jeg forsøkte virkelig å snakke med de. Rufset de litt i håret og prøvde å hilse pent (jepp, jeg håndhilser). De var stumme som østers, og hadde et skremt uttrykk i ansiktet.
Tilbake til toget. På forrige togtur dukket det opp et lite barn som ville vise meg en eller annen leke. Jeg smilte og nikket. Høflig, med avvisende. Dessverre tar ikke barn hint, og det ble stående der med et dumt uttrykk. Så jeg lukket øynene og lot som om jeg sov. Hun ved siden av meg tok over, heldigvis. "Ja. Har du den fine leken, ja? Den var fin. Har du fått den av mamma'n din?", hvorpå barnet bare blir stående å stirre. De gjør jo slik hele tiden.
En gang forsøkte jeg faktisk å bry meg. Da tok jeg av meg høretelefonene, sa pent "hei" tilbake og smilte. Barnet ble sjenert. Så jeg bød frem høretelefonene og lurte på om han/hun (man vet jo aldri hvilket kjønn det er) ville høre på. Da ble han/hun redd, og løp bort. Det var visst ikke bra med Rammstein. Noen ganger er det rart å tenke på at tvillingsøsteren min jobber i barnehage.
----
Og akkurat nå er det utrolig godt å tenke på at jeg ikke skal reise noe sted i helgen.
torsdag 31. mai 2007
tirsdag 29. mai 2007
Intervju av medblogger
Jeg har hatt et aldri så lite telefonintervju (!) med Egoisten. En lang og hyggelig samtale, som endte med et ganske godt intervju.
Vel. Temaet er som før: meg som singel.
Hvilke krav har du til min neste kjæreste?
"Du må ha en som behandler deg med respekt, som bygger deg opp og som gjør deg glad. Det er viktig at du er en likemann for han, mens han er en likekvinne for deg. Slik, da fikk vi ordnet kjønnskvoten også. Vel. Det viktigste for deg er hvordan dere to skal fungere sammen, i tosomhet. Du er en som vel kan ha det gøy på fest, men det gjelder allikevel ikke mest i et forhold. Ellers bør du finne en som er seg selv i alle sammenhenger. Du bør ikke ha en bolerkar som tar daglige turer til Strømstad for å kjøpe bolerpulver, og ei heller en oversnobbete fyr."
Hvis du skal selge meg til en gutt, hva vil du si da?
"Nå har jeg foreløpig kun kjent deg gjennom den norske bloggsfære, men utfra det lille jeg har lært deg å kjenne ville jeg ikke sagt så mye. Jeg vil gjerne beholde perlen min selv. Man gir jo ikke bort skattekartet, for å si det slik. Men hvis jeg må si noe (med en pistol mot hodet, eller noe slik) ville jeg sagt at du er reflektert, et positivt innslag og med forståelse for mye. Du har en passe og god ydmykhet. Det vil si at du ser ting fra flere sider, og du er ikke bastant. Samtidig som du har synspunkter."
Hva tror du om kjærlighetslivet mitt fremover?
"Jeg tror det er opp til hva du selv ønsker, du må selv avgjøre. Du kan sikkert få et helt greit forhold i løpet av morgendagen, men hvis du bruker litt tid vil du finne den du leter etter."
Og hvor er jeg om fem år?
"Jeg tror du drømmer om noe nytt. Hvis du velger å følge din indre drøm vil du være et helt annet sted. Dersom du ikke gjør det, vil du være i Fredrikstad, der du er i dag. Det er helt opp til deg."
Har du noen gode råd å gi meg?
"Hvis du skal treffe den du ønsker å treffe skal du være deg selv, som alle andre også sier. Å ha en maske kan fungere med et one night stand, men sjelden utover det. Det blir som med sminke: fint å se på der og da, men hvis du glemmer å ta det av mot natten får man noe j**** uappetittelig å se på dagen derpå. Ellers er det at det å være åpen og ærlig mot en potensiell flørt kan føre til positive overraskelser. Og at å være den som tar initiativ fort kan overraske og gi spennende opplevelser. Og spennende opplevelser er som oftest positivt. Og jeg tenker absolutt ikke på denne telefonen, altså."
Og har du noe mer du vil si da?
"Jeg vil ønske alle single menn og kvinner lykke til på ferden mot en usingel tilværelse. Måtte vi alle seire over singeldyret!"
Vel. Temaet er som før: meg som singel.
Hvilke krav har du til min neste kjæreste?
"Du må ha en som behandler deg med respekt, som bygger deg opp og som gjør deg glad. Det er viktig at du er en likemann for han, mens han er en likekvinne for deg. Slik, da fikk vi ordnet kjønnskvoten også. Vel. Det viktigste for deg er hvordan dere to skal fungere sammen, i tosomhet. Du er en som vel kan ha det gøy på fest, men det gjelder allikevel ikke mest i et forhold. Ellers bør du finne en som er seg selv i alle sammenhenger. Du bør ikke ha en bolerkar som tar daglige turer til Strømstad for å kjøpe bolerpulver, og ei heller en oversnobbete fyr."
Hvis du skal selge meg til en gutt, hva vil du si da?
"Nå har jeg foreløpig kun kjent deg gjennom den norske bloggsfære, men utfra det lille jeg har lært deg å kjenne ville jeg ikke sagt så mye. Jeg vil gjerne beholde perlen min selv. Man gir jo ikke bort skattekartet, for å si det slik. Men hvis jeg må si noe (med en pistol mot hodet, eller noe slik) ville jeg sagt at du er reflektert, et positivt innslag og med forståelse for mye. Du har en passe og god ydmykhet. Det vil si at du ser ting fra flere sider, og du er ikke bastant. Samtidig som du har synspunkter."
Hva tror du om kjærlighetslivet mitt fremover?
"Jeg tror det er opp til hva du selv ønsker, du må selv avgjøre. Du kan sikkert få et helt greit forhold i løpet av morgendagen, men hvis du bruker litt tid vil du finne den du leter etter."
Og hvor er jeg om fem år?
"Jeg tror du drømmer om noe nytt. Hvis du velger å følge din indre drøm vil du være et helt annet sted. Dersom du ikke gjør det, vil du være i Fredrikstad, der du er i dag. Det er helt opp til deg."
Har du noen gode råd å gi meg?
"Hvis du skal treffe den du ønsker å treffe skal du være deg selv, som alle andre også sier. Å ha en maske kan fungere med et one night stand, men sjelden utover det. Det blir som med sminke: fint å se på der og da, men hvis du glemmer å ta det av mot natten får man noe j**** uappetittelig å se på dagen derpå. Ellers er det at det å være åpen og ærlig mot en potensiell flørt kan føre til positive overraskelser. Og at å være den som tar initiativ fort kan overraske og gi spennende opplevelser. Og spennende opplevelser er som oftest positivt. Og jeg tenker absolutt ikke på denne telefonen, altså."
Og har du noe mer du vil si da?
"Jeg vil ønske alle single menn og kvinner lykke til på ferden mot en usingel tilværelse. Måtte vi alle seire over singeldyret!"
mandag 28. mai 2007
Intervju av min søster
Jeg gjentar suksessen med å intervjue et familiemedlem. Denne gangen er det min tvillingsøster som skal i ilden. Hun har fulgt alle mine forhold på nært hold, og har god kompetanse på hva slags kjæreste jeg bør ha.
Med det sagt ber jeg dere alle kikke innom hennes splitter nye blogg, Hjerterdame. Hun skriver generellt veldig bra, og jeg tror nok ikke det bare er fordi jeg er søsteren hennes at jeg mener det. Innlegget om velfungerende forhold rørte meg nesten til tårer. Så. Følg min kommando: Ønsk henne velkommen. Og kom gjerne tilbake til min blogg etterpå.
Først vil jeg vite hvilke krav du har til min kjæreste? Hva vil du ha, og hva vil du ikke ha?
"Du kan jo gjette. Jeg vil at du skal treffe en som er villig til å flytte, for vi vil ha deg hjem til Lillehammer snart. Ellers er det nesten det samme. Jeg kommer garantert til å finne noe positivt med den du velger til din kjæreste. Det beste kunne forsåvidt vært om det var en nerd, en som forsto seg på bloggingen din. Kanskje best med en blogger? Det ville vært romantisk. Det er viktig at kjæresten din tåler å bli snakket og skrevet litt om."
Hva tenker du at jeg ikke bør ha?
"Du kan jo se tilbake på eksene dine. Hold deg unna lystløgnere, forpliktelsesvegrende mannfolk, sykkelentusiaster, drukkenbolter eller needy følelseskarer (der beskrev hun mange av mine ekser, gitt). Så lenge kjæresten din behandler deg godt, så vil han bli godt behandlet av oss i familien også. "
Hvis du skal selge meg til en gutt, hva ville du sagt om meg da?
"Jeg ville sagt at du er et naturlig midtpunkt i vennegjengen, og at du får andre til å le. Du får alle til å føle seg like mye verdt. Du er flink til å få folk til å åpne seg, og er en god lytter. Forholdsmessig er du følsom, snill, romantisk - og også tøff. Du blir med på å prøve nye ting, og kan fortsatt feste litt. "
Hva tror du skjer med meg på kjærlighetsfronten, da?
"Jeg tror at du kommer til å forbli singel en stund til. Det er jo sjebnens ironi at man ikke finner noen når man leter. Det finnes mange eksempler med folk som fant kjæresten den tiden de egentlig hadde tenkt å være single. Slik var det med meg også."
Hvor er jeg om fem år?
"Jeg er redd for at du fortsatt er i Fredrikstad. Du har nok funnet deg en mann, men du har ingen barn enda. Tror nok at du begynner å ønske deg barn snart. Du kan slappe av, du blir ikke singel resten av livet. Du er ikke en slik type."
Har du noen gode råd på veien?
"Nyt livet der du er nå, både når det gjelder kjærlighet og i andre deler av livet. Den gangen du finner en kjæreste bør du finne en med samme humor. Dere bør kunne prate sammen, og ha tid til hverandre. Det er et pluss med litt like interesser. Det er veldig viktig at dere er på samme stadie i livet, du må finne en som er klar til å binde seg."
Med det sagt ber jeg dere alle kikke innom hennes splitter nye blogg, Hjerterdame. Hun skriver generellt veldig bra, og jeg tror nok ikke det bare er fordi jeg er søsteren hennes at jeg mener det. Innlegget om velfungerende forhold rørte meg nesten til tårer. Så. Følg min kommando: Ønsk henne velkommen. Og kom gjerne tilbake til min blogg etterpå.
Først vil jeg vite hvilke krav du har til min kjæreste? Hva vil du ha, og hva vil du ikke ha?
"Du kan jo gjette. Jeg vil at du skal treffe en som er villig til å flytte, for vi vil ha deg hjem til Lillehammer snart. Ellers er det nesten det samme. Jeg kommer garantert til å finne noe positivt med den du velger til din kjæreste. Det beste kunne forsåvidt vært om det var en nerd, en som forsto seg på bloggingen din. Kanskje best med en blogger? Det ville vært romantisk. Det er viktig at kjæresten din tåler å bli snakket og skrevet litt om."
Hva tenker du at jeg ikke bør ha?
"Du kan jo se tilbake på eksene dine. Hold deg unna lystløgnere, forpliktelsesvegrende mannfolk, sykkelentusiaster, drukkenbolter eller needy følelseskarer (der beskrev hun mange av mine ekser, gitt). Så lenge kjæresten din behandler deg godt, så vil han bli godt behandlet av oss i familien også. "
Hvis du skal selge meg til en gutt, hva ville du sagt om meg da?
"Jeg ville sagt at du er et naturlig midtpunkt i vennegjengen, og at du får andre til å le. Du får alle til å føle seg like mye verdt. Du er flink til å få folk til å åpne seg, og er en god lytter. Forholdsmessig er du følsom, snill, romantisk - og også tøff. Du blir med på å prøve nye ting, og kan fortsatt feste litt. "
Hva tror du skjer med meg på kjærlighetsfronten, da?
"Jeg tror at du kommer til å forbli singel en stund til. Det er jo sjebnens ironi at man ikke finner noen når man leter. Det finnes mange eksempler med folk som fant kjæresten den tiden de egentlig hadde tenkt å være single. Slik var det med meg også."
Hvor er jeg om fem år?
"Jeg er redd for at du fortsatt er i Fredrikstad. Du har nok funnet deg en mann, men du har ingen barn enda. Tror nok at du begynner å ønske deg barn snart. Du kan slappe av, du blir ikke singel resten av livet. Du er ikke en slik type."
Har du noen gode råd på veien?
"Nyt livet der du er nå, både når det gjelder kjærlighet og i andre deler av livet. Den gangen du finner en kjæreste bør du finne en med samme humor. Dere bør kunne prate sammen, og ha tid til hverandre. Det er et pluss med litt like interesser. Det er veldig viktig at dere er på samme stadie i livet, du må finne en som er klar til å binde seg."
søndag 27. mai 2007
Intervju av min mor og far
I dag fikk jeg den gode ideen om å intervjue mamma og pappa. Å finne tema var ikke vanskelig, som singel er det nettopp dette jeg ønsker å snakke om. Mamma og pappa har forøvrig vært gift i snart 30 år.
(Jeg forsøkte faktisk å høre om de var interesserte i å dele sin kunnskap om meningen med livet, men mamma sa at da ville hun ikke være med i noe intervju. Jeg mistenker at de egentlig ikke vet meningen med livet de heller.)
----
Mamma er egentlig blitt en slags venninne. Vi snakker mye i telefonen, og jeg deler skremmende mye med henne. Hun er en morsom dame. Her er intervjuet med henne:
Tror du jeg kommer til å være singel for alltid?
"Nei, er du gal?!"
Hvor lenge tror du jeg kommer til å være singel, da?
"Det er håpløst å vite, men jeg tror ikke det er lenge. Et halvt år, kanskje?"
Hvilken gutt vil du at jeg skal ha?
"En som er snill, grei og rolig. Han skal tjene godt (ironisk). Han skal ønske å flytte til Vingrom/Lillehammer, slik at vi kan spille kort. Og han skal være hyggelig, og gjerne røyke litt. Han skal være lett å prate med. Han skal ikke være jålete, men en helt vanlig gutt. Gjerne arbeiderklassen. Det har mye å si for oss alle." (egentlig tror jeg mamma tuller litt innimellom. Men jeg ser vi har samme type krav til min fremtidige)
Da har du sagt hvordan type du ønsker at jeg skal treffe. Hvordan type tror du det blir?
"Sikkert en som er kul, kanskje en fin Østfolding. Neida. Jeg tror kanskje du finner en stille type. Du er en livat jente selv, og det tiltrekker ofte stille gutter. Motsetninger tiltrekker hverandre."
Hvor tror du jeg treffer neste gutt, da?
"Jeg tror du treffer han ute på byen. Har ikke så mye tro på nettsjekking, egentlig. Men jeg har jo ikke peiling, har bare inntrykk av at det er mye opp-sop der." (opp-sop betyr antagelig "siste rest")
Hvor er jeg om fem år?
"Jeg tror du er i Fredrikstad fortsatt. Tror du jobber med rusmisbrukere, har samboer, men ingen barn."
Har du noen gode råd på veien?
"Finn deg en som det er litt liv i. Ha litt felles interesser og samme humor. Det er viktig at man kan prate sammen. Også må du ikke betale så mye for å treffe dem (her hinter hun til nettsjekkingen min). Jeg håper du treffer en hvor det blir full klaff snart."
----
Å intervjue pappa viste seg å være annerledes enn jeg hadde forventet. Plutselig møtte jeg den filosofiske og følsomme siden av min far. Han er som regel en stille fyr. Stille vann har dypest grunn, er det ikke slik?
Kommer jeg til å være singel for alltid?
"Det blir jo ren tipping. Jeg tror at om et halvt år kommer du til å få håp, og at etter det vil det være opp til deg og en til. Men det første halve året tror jeg ikke du møter noen."
Hvor kommer jeg til å treffe den neste gutten, da?
"Det er ikke snakk om å treffe den neste, men den ene. Hvis du bare leter etter den neste vil du ikke treffe den ene. Du må skifte fokus. Kvalitet fremfor kvantitet, vet du."
Åh.. det er jammen sant. Men hvor treffer jeg han da?
"Jeg tror du allerede har møtt han." (her begynner jeg å tro at min far er synsk. Og jeg vurderer alle gutter jeg allerede har møtt)
Hvordan type gutt ønsker du at jeg skal ha?
"Det er personligheten som teller. Han skal være harmonisk og beroligende på deg. Rolig, og han bør overraske deg positivt en gang i blant. Han skal få deg til å føle at du er den ene."
Hvor er jeg om fem år?
"Jeg tror du tar videreutdanning. Du er ikke enslig lenger. Utfra innstillingen din nå tror jeg ikke du har barn."
Hvor er jeg rent fysisk, da?
"Jeg tror du er på Gjøvik." (?!?)
Har du noen gode råd?
"Alt du har lært hittil i livet har du med deg videre. Vær deg selv, det er ikke lite - det er bra. Du skal ikke føle noe annet. Finn deg en som gjør deg glad, og som får deg til å blomstre."
----
Så. Er det noen som fyller kravene deres? Og ønsker du isåfall å møte meg om et halvt års tid?
(Jeg forsøkte faktisk å høre om de var interesserte i å dele sin kunnskap om meningen med livet, men mamma sa at da ville hun ikke være med i noe intervju. Jeg mistenker at de egentlig ikke vet meningen med livet de heller.)
----
Mamma er egentlig blitt en slags venninne. Vi snakker mye i telefonen, og jeg deler skremmende mye med henne. Hun er en morsom dame. Her er intervjuet med henne:
Tror du jeg kommer til å være singel for alltid?
"Nei, er du gal?!"
Hvor lenge tror du jeg kommer til å være singel, da?
"Det er håpløst å vite, men jeg tror ikke det er lenge. Et halvt år, kanskje?"
Hvilken gutt vil du at jeg skal ha?
"En som er snill, grei og rolig. Han skal tjene godt (ironisk). Han skal ønske å flytte til Vingrom/Lillehammer, slik at vi kan spille kort. Og han skal være hyggelig, og gjerne røyke litt. Han skal være lett å prate med. Han skal ikke være jålete, men en helt vanlig gutt. Gjerne arbeiderklassen. Det har mye å si for oss alle." (egentlig tror jeg mamma tuller litt innimellom. Men jeg ser vi har samme type krav til min fremtidige)
Da har du sagt hvordan type du ønsker at jeg skal treffe. Hvordan type tror du det blir?
"Sikkert en som er kul, kanskje en fin Østfolding. Neida. Jeg tror kanskje du finner en stille type. Du er en livat jente selv, og det tiltrekker ofte stille gutter. Motsetninger tiltrekker hverandre."
Hvor tror du jeg treffer neste gutt, da?
"Jeg tror du treffer han ute på byen. Har ikke så mye tro på nettsjekking, egentlig. Men jeg har jo ikke peiling, har bare inntrykk av at det er mye opp-sop der." (opp-sop betyr antagelig "siste rest")
Hvor er jeg om fem år?
"Jeg tror du er i Fredrikstad fortsatt. Tror du jobber med rusmisbrukere, har samboer, men ingen barn."
Har du noen gode råd på veien?
"Finn deg en som det er litt liv i. Ha litt felles interesser og samme humor. Det er viktig at man kan prate sammen. Også må du ikke betale så mye for å treffe dem (her hinter hun til nettsjekkingen min). Jeg håper du treffer en hvor det blir full klaff snart."
----
Å intervjue pappa viste seg å være annerledes enn jeg hadde forventet. Plutselig møtte jeg den filosofiske og følsomme siden av min far. Han er som regel en stille fyr. Stille vann har dypest grunn, er det ikke slik?
Kommer jeg til å være singel for alltid?
"Det blir jo ren tipping. Jeg tror at om et halvt år kommer du til å få håp, og at etter det vil det være opp til deg og en til. Men det første halve året tror jeg ikke du møter noen."
Hvor kommer jeg til å treffe den neste gutten, da?
"Det er ikke snakk om å treffe den neste, men den ene. Hvis du bare leter etter den neste vil du ikke treffe den ene. Du må skifte fokus. Kvalitet fremfor kvantitet, vet du."
Åh.. det er jammen sant. Men hvor treffer jeg han da?
"Jeg tror du allerede har møtt han." (her begynner jeg å tro at min far er synsk. Og jeg vurderer alle gutter jeg allerede har møtt)
Hvordan type gutt ønsker du at jeg skal ha?
"Det er personligheten som teller. Han skal være harmonisk og beroligende på deg. Rolig, og han bør overraske deg positivt en gang i blant. Han skal få deg til å føle at du er den ene."
Hvor er jeg om fem år?
"Jeg tror du tar videreutdanning. Du er ikke enslig lenger. Utfra innstillingen din nå tror jeg ikke du har barn."
Hvor er jeg rent fysisk, da?
"Jeg tror du er på Gjøvik." (?!?)
Har du noen gode råd?
"Alt du har lært hittil i livet har du med deg videre. Vær deg selv, det er ikke lite - det er bra. Du skal ikke føle noe annet. Finn deg en som gjør deg glad, og som får deg til å blomstre."
----
Så. Er det noen som fyller kravene deres? Og ønsker du isåfall å møte meg om et halvt års tid?
Håpløst
Viser til tidligere innlegg, hvor jeg analyserte ihjel en melding fått på et nettsjekkested. Enkelte mente at jeg var for streng mot fyren, og kanskje til og med at jeg overdrev litt. Men jeg svarte han aldri.
Vel. Nå har jeg fått enda en melding. Samme fyr, noe annerledes innhold. Les og lær:
" Fin profil du har! OG...flott bilde!! Jeg er ikke ute etter kjæreste eller samboer, men en elskerinne......eller om du vil, bli din elsker!! Jeg er en veldig sympatisk, hyggelig, sosial, vennlig, snill og høflig mann på ** år. Bor i ******! 100% ærlig, diskre og seriøs! Interessert.....??!!
Håper jeg hører fra deg!!"
Jeg sier bare: hva var det jeg sa?
Vel. Nå har jeg fått enda en melding. Samme fyr, noe annerledes innhold. Les og lær:
" Fin profil du har! OG...flott bilde!! Jeg er ikke ute etter kjæreste eller samboer, men en elskerinne......eller om du vil, bli din elsker!! Jeg er en veldig sympatisk, hyggelig, sosial, vennlig, snill og høflig mann på ** år. Bor i ******! 100% ærlig, diskre og seriøs! Interessert.....??!!
Håper jeg hører fra deg!!"
Jeg sier bare: hva var det jeg sa?
torsdag 24. mai 2007
Å tenke utenfor boksen
Jeg har vært på kurs i dag, og dette er rett og slett stjålet fra foreleseren.
Et spørsmål til dere alle:
Du er ute og kjører en stormfull vinternatt. Når du kommer forbi en busslomme ser du at det står tre mennesker og venter på bussen. De tre som venter er:
1. En gammel dame som ser ut som hun skal dø.
2. En gammel venn som har reddet livet ditt tidligere.
3. Mr. Right/Mrs. Right.
Du kan bare plukke med deg en person, og må nå velge hva du skal gjøre.
Mitt svar ligger som en kommentar under innlegget. Det finnes ingen fasit, men jeg føler selvsagt at jeg hadde gode argumenter. Jeg og en annen kar, som stjal showet. Irriterende når folk har svaret ditt, og du blir sittende og prøve å overbevise folk om at du har tenkt dette først.
Dere kan tenke litt på hva dere ville gjort, også kan dere poste svaret deres i en kommentar.
Kanskje vi tenker likt?
Et spørsmål til dere alle:
Du er ute og kjører en stormfull vinternatt. Når du kommer forbi en busslomme ser du at det står tre mennesker og venter på bussen. De tre som venter er:
1. En gammel dame som ser ut som hun skal dø.
2. En gammel venn som har reddet livet ditt tidligere.
3. Mr. Right/Mrs. Right.
Du kan bare plukke med deg en person, og må nå velge hva du skal gjøre.
Mitt svar ligger som en kommentar under innlegget. Det finnes ingen fasit, men jeg føler selvsagt at jeg hadde gode argumenter. Jeg og en annen kar, som stjal showet. Irriterende når folk har svaret ditt, og du blir sittende og prøve å overbevise folk om at du har tenkt dette først.
Dere kan tenke litt på hva dere ville gjort, også kan dere poste svaret deres i en kommentar.
Kanskje vi tenker likt?
onsdag 23. mai 2007
Livet
Jeg tenker på feiringen av min kollega som ble 70 år. Han er 47 år eldre enn meg. Dette bør tilsi at han har en hel del livserfaring, samt er blitt ganske klok. Litt sånn ugleklok.
Vel, han ga følgende råd:
"Når jeg har barnebarnet på fanget, så tenker jeg at dette er livet. Og når jeg spiser god mat, så tenker jeg at dette er livet. Og når jeg sitter her, så tenker jeg at dette er livet. Det er slik det skal være. Man skal ikke gå så mye tilbake, og heller ikke for mye frem. Man skal glede seg over det man har nå. Slik blir man lykkelig."
I dag har jeg en utslitt kropp og et tomt hjerte. Dette er livet.
Vel, han ga følgende råd:
"Når jeg har barnebarnet på fanget, så tenker jeg at dette er livet. Og når jeg spiser god mat, så tenker jeg at dette er livet. Og når jeg sitter her, så tenker jeg at dette er livet. Det er slik det skal være. Man skal ikke gå så mye tilbake, og heller ikke for mye frem. Man skal glede seg over det man har nå. Slik blir man lykkelig."
I dag har jeg en utslitt kropp og et tomt hjerte. Dette er livet.
tirsdag 22. mai 2007
Bilde-og-film-meme
Jeg ble tagget av Esquil, og det er jeg jammen glad for! Nå har jeg fått meg en virkelig god latter.
Oppgaven går ut på at man skal svare uten ord, kun med bilder.
1. Hva er du flink til?
2. Hva drømmer du om?
3. Hva er det beste med hjemstedet ditt?
4. Hvem drømmer du om å kline med?
5. Hva ville du gjort hvis du var statsminister for en dag?
6. Hva er du mest redd for?
7. Hvem skulle spilt deg i filmen om ditt liv?
8. Hvilket yrke ønsker du deg?
9. Hva ville du sunget på Idol-audition?
10. Hvorfor er ikke du kjendis, egentlig?
(obs! Filmene er ikke like, sånn som det kan se ut som.)
11. Hvem tagger du?
(Jeg er veldig redd for at dere tror at jeg innbiller meg at jeg er flink til å synge. Slike mennesker er jo så slitsomme. Men, altså: jeg er fullt klar over at jeg synger en smule for lyst, og ikke så veldig rent.)
Oppgaven går ut på at man skal svare uten ord, kun med bilder.
1. Hva er du flink til?
2. Hva drømmer du om?
3. Hva er det beste med hjemstedet ditt?
4. Hvem drømmer du om å kline med?
5. Hva ville du gjort hvis du var statsminister for en dag?
6. Hva er du mest redd for?
7. Hvem skulle spilt deg i filmen om ditt liv?
8. Hvilket yrke ønsker du deg?
9. Hva ville du sunget på Idol-audition?
10. Hvorfor er ikke du kjendis, egentlig?
(obs! Filmene er ikke like, sånn som det kan se ut som.)
11. Hvem tagger du?
(Jeg er veldig redd for at dere tror at jeg innbiller meg at jeg er flink til å synge. Slike mennesker er jo så slitsomme. Men, altså: jeg er fullt klar over at jeg synger en smule for lyst, og ikke så veldig rent.)
mandag 21. mai 2007
Tørt
Meg: "Åh, jeg gleder meg til du skal holde tale for meg en gang! Da kommer jeg sikkert til å bli kjempe rørt...!"
Sjefen: "Jeg kan holde en tale for deg når du er blitt 25 år, vet du."
Meg: "Er det en avTALE?!"
Høhøhø.
Sjefen: "Jeg kan holde en tale for deg når du er blitt 25 år, vet du."
Meg: "Er det en avTALE?!"
Høhøhø.
Skeptisk
I dag snakket vi om at mine kollegaer var gift med partnere "valgt på den øverste hylle". Selv sa jeg sarkastisk at jeg var i gang med å velge noen hyller under der igjen. Jeg sikter selvfølgelig til nettdatingprosjektet mitt.
En av meldingene jeg har fått lyder som følger: " Hei!! Fin profil du har! Og flotte bilder! Du er virkelig vakker!! Kan jeg spørre deg hvor i Østfold du bor?!"
Se min tankerekke nå:
Min første tanke er selvfølgelig at denne personen bruker altfor mange utropstegn. Det føles som at hele meldingen skrikes i en rasende fart, og jeg blir generellt litt stresset av det hele.
Jeg legger merke til at avsenderen er opptatt av utseendet, siden han poengterer at jeg har "flotte bilder". Etter en liten avvisning forrige uke ser jeg på dette som høyst negativt. Det er greit at man ikke skal bli kvalm av sin tilkomne, men det kan da ikke være så altfor viktig å være lekker? Jeg har egentlig ikke noe stort problem med hvordan jeg ser ut. Jeg er ingen modell, men det jeg ikke har i utseendet tar jeg igjen i sjarm. Som regel blir jeg ansett som søt, noe jeg i grunn syns er greit. Og nettopp derfor trenger jeg en som vil ha normale jenter.
Underveis i den korte meldingen får jeg følelsen av at han smisker litt. "Du er virkelig vakker", sier han. Alle vet at jenter liker å høre at de er vakre. Å være vakker høres kunstnerisk ut. Som at jeg ligner et maleri, kanskje. Hvorfor skriver han ikke "pen", "fin" eller "søt"? Jeg er jo ikke vakker i det hele tatt. Forrige gang jeg var ute fikk jeg en melding om at jeg var "snerten". Det er mer troverdig enn dette. Sleipe jævel. Han vil i buksene på meg.
Ved nærmere ettertanke kan det faktisk virke som at dette er en standardmelding han sender til flere. Det hadde i grunn ikke vært så overraskende. Han surfer sikkert etter unge og lettlurte jenter, trykker ctrl+alt+p+v+c og vips er meldingen sendt. Eller noe i den duren. Så ser han hvem som biter på agnet. Og det er sikkert nok av jenter som blir sjarmert av enkle standardmeldinger.
Etter litt grubling blir jeg halvskremt av at han lurer på hvor jeg bor. Vil han vite det fordi han har tenkt å dukke opp? Kommer jeg til å bli voldtatt, mishandlet og/eller drept? Eller er dette spørsmålet et dårlig forsøk på å skjule den masseproduserte meldingen? Det skal kanskje få det hele til å virke personlig, slik at jeg blir sjarmert i seng? Skumle, skumle menneske.
Meldinger ligger fortsatt ubesvart i innboksen min. Jeg antar at jeg ikke kommer til å svare.
-----
Foreløpig status: skeptisk som fy. Overanalyserende til det sykelige. Merkelig følelse for de fleste mannfolk. Kontakt med to gutter, hvorav den ene er helt useriøs. Den andre kan kanskje bli hyggelig, men jeg har tvil. Skal kanskje på singelfest i Oslo, noe som kan bli bra. Det føles også litt tragisk.
Skrekkelig singel.
En av meldingene jeg har fått lyder som følger: " Hei!! Fin profil du har! Og flotte bilder! Du er virkelig vakker!! Kan jeg spørre deg hvor i Østfold du bor?!"
Se min tankerekke nå:
Min første tanke er selvfølgelig at denne personen bruker altfor mange utropstegn. Det føles som at hele meldingen skrikes i en rasende fart, og jeg blir generellt litt stresset av det hele.
Jeg legger merke til at avsenderen er opptatt av utseendet, siden han poengterer at jeg har "flotte bilder". Etter en liten avvisning forrige uke ser jeg på dette som høyst negativt. Det er greit at man ikke skal bli kvalm av sin tilkomne, men det kan da ikke være så altfor viktig å være lekker? Jeg har egentlig ikke noe stort problem med hvordan jeg ser ut. Jeg er ingen modell, men det jeg ikke har i utseendet tar jeg igjen i sjarm. Som regel blir jeg ansett som søt, noe jeg i grunn syns er greit. Og nettopp derfor trenger jeg en som vil ha normale jenter.
Underveis i den korte meldingen får jeg følelsen av at han smisker litt. "Du er virkelig vakker", sier han. Alle vet at jenter liker å høre at de er vakre. Å være vakker høres kunstnerisk ut. Som at jeg ligner et maleri, kanskje. Hvorfor skriver han ikke "pen", "fin" eller "søt"? Jeg er jo ikke vakker i det hele tatt. Forrige gang jeg var ute fikk jeg en melding om at jeg var "snerten". Det er mer troverdig enn dette. Sleipe jævel. Han vil i buksene på meg.
Ved nærmere ettertanke kan det faktisk virke som at dette er en standardmelding han sender til flere. Det hadde i grunn ikke vært så overraskende. Han surfer sikkert etter unge og lettlurte jenter, trykker ctrl+alt+p+v+c og vips er meldingen sendt. Eller noe i den duren. Så ser han hvem som biter på agnet. Og det er sikkert nok av jenter som blir sjarmert av enkle standardmeldinger.
Etter litt grubling blir jeg halvskremt av at han lurer på hvor jeg bor. Vil han vite det fordi han har tenkt å dukke opp? Kommer jeg til å bli voldtatt, mishandlet og/eller drept? Eller er dette spørsmålet et dårlig forsøk på å skjule den masseproduserte meldingen? Det skal kanskje få det hele til å virke personlig, slik at jeg blir sjarmert i seng? Skumle, skumle menneske.
Meldinger ligger fortsatt ubesvart i innboksen min. Jeg antar at jeg ikke kommer til å svare.
-----
Foreløpig status: skeptisk som fy. Overanalyserende til det sykelige. Merkelig følelse for de fleste mannfolk. Kontakt med to gutter, hvorav den ene er helt useriøs. Den andre kan kanskje bli hyggelig, men jeg har tvil. Skal kanskje på singelfest i Oslo, noe som kan bli bra. Det føles også litt tragisk.
Skrekkelig singel.
søndag 20. mai 2007
Tilbake
Toppen av ensomhet er når jeg går av toget, og kan se gledelige gjensyn overalt. Jeg venter alene på bussen.
I leiligheten har alt lys på stuen sviktet. Det er mørkt og trist her nå.
Og jeg lurer på om dette er alt.
I morgen står jeg tidlig opp, og jeg kommer til å være kvalmende trøtt. Antageligvis forsover jeg meg litt, slik at alle dagens forberedelser må gjøres raskt. Jeg dropper do, men rekker sminke. Klærne kommer på i en fei. Så lenge det er noenlunde pent, og ikke for utfordrende er det greit. Tennene pusses, og jeg sukker over at jeg ikke rekker å sjekke mailen. Det hadde vært fint med litt bedre tid. Så småløper jeg ut, mens jeg stresser for om jeg rekker bussen. Jeg rekker den med god margin, og tenker at jeg hadde rukket do. Jeg snakker med min søster i telefonen, og er ufattelig glad for å ha henne å våkne med.
Så kommer jeg på jobb. Det første jeg gjør er å sette på kaffe, låse opp alle skap og skuffer, for så å forberede jeg meg på dagen. Etterhvert går jeg ut for å ta en røyk og en kaffe, og jeg føler at dagen kan begynne. Dagen går sin vante gang, men det er aldri godt å si hva som skjer. Kanskje har jeg en god samtale, kanskje har jeg et ekkelt møte. Kanskje sårer jeg noen? Man vet aldri. Jeg er en virvelvind på jobb, og energien bruser. Jeg glemmer å spise lunsj, men rekker å spise noe kjeks før jeg skal hjem. Det er så ekkelt å røyke på tom mage.
Jeg rusler hjemover. Nå mister jeg bussen med tre minutter, og kan velge mellom å gå eller å vente på neste. Jeg tusler innom butikken, handler litt godteri og brus, også tar jeg meg en røyk. Når jeg er midt i røyken kommer bussen, og jeg må kjempe den eviglange kampen om å få komme på først. Bussen er som vanlig varm og klam. Jeg ringer min søster, og vi snakker om det som har skjedd siden sist.
Så kommer jeg hjem. Det første jeg gjør er å sette på en kjele med lapskaus på boks. Den varmes mens jeg kler av meg arbeidsklærne, og får på meg kosebuksen. Jeg setter på dataen og tv'n, slik at det ikke skal kjennes så tomt. Middagen er god. Jeg spiser hele boksen, og blir nesten kvalm etterpå. Mens jeg har spist har jeg sett på Friends, og det har vært en morsom episode. Sannsynligvis har jeg ledd høyt flere ganger.
Kvelden kommer. Jeg kikker over alle de faste sidene på nettet, og innimellom ser jeg litt på tv. Av og til rusler jeg ut og røyker. Noen ganger ringer jeg mamma, andre ganger leser jeg en bok. Når klokken blir halv elleve begynner jeg å tenke at jeg skal legge meg. Jeg drøyer det til halv tolv før jeg nesten løper for å ordne meg. Og jeg vet at jeg kommer til å bli stuptrøtt i morgen. Igjen.
Og slik er dagene, slik er livet. Rutiner og forutsigbarhet, hver dag er noenlunde lik den forrige.
Jeg synes på en måte det er litt greit. Det er trygt. Ingen rom for svik eller sårbarhet. Min egen sjef, og alt det der. Det er nettopp det som er skremmende.
I leiligheten har alt lys på stuen sviktet. Det er mørkt og trist her nå.
Og jeg lurer på om dette er alt.
I morgen står jeg tidlig opp, og jeg kommer til å være kvalmende trøtt. Antageligvis forsover jeg meg litt, slik at alle dagens forberedelser må gjøres raskt. Jeg dropper do, men rekker sminke. Klærne kommer på i en fei. Så lenge det er noenlunde pent, og ikke for utfordrende er det greit. Tennene pusses, og jeg sukker over at jeg ikke rekker å sjekke mailen. Det hadde vært fint med litt bedre tid. Så småløper jeg ut, mens jeg stresser for om jeg rekker bussen. Jeg rekker den med god margin, og tenker at jeg hadde rukket do. Jeg snakker med min søster i telefonen, og er ufattelig glad for å ha henne å våkne med.
Så kommer jeg på jobb. Det første jeg gjør er å sette på kaffe, låse opp alle skap og skuffer, for så å forberede jeg meg på dagen. Etterhvert går jeg ut for å ta en røyk og en kaffe, og jeg føler at dagen kan begynne. Dagen går sin vante gang, men det er aldri godt å si hva som skjer. Kanskje har jeg en god samtale, kanskje har jeg et ekkelt møte. Kanskje sårer jeg noen? Man vet aldri. Jeg er en virvelvind på jobb, og energien bruser. Jeg glemmer å spise lunsj, men rekker å spise noe kjeks før jeg skal hjem. Det er så ekkelt å røyke på tom mage.
Jeg rusler hjemover. Nå mister jeg bussen med tre minutter, og kan velge mellom å gå eller å vente på neste. Jeg tusler innom butikken, handler litt godteri og brus, også tar jeg meg en røyk. Når jeg er midt i røyken kommer bussen, og jeg må kjempe den eviglange kampen om å få komme på først. Bussen er som vanlig varm og klam. Jeg ringer min søster, og vi snakker om det som har skjedd siden sist.
Så kommer jeg hjem. Det første jeg gjør er å sette på en kjele med lapskaus på boks. Den varmes mens jeg kler av meg arbeidsklærne, og får på meg kosebuksen. Jeg setter på dataen og tv'n, slik at det ikke skal kjennes så tomt. Middagen er god. Jeg spiser hele boksen, og blir nesten kvalm etterpå. Mens jeg har spist har jeg sett på Friends, og det har vært en morsom episode. Sannsynligvis har jeg ledd høyt flere ganger.
Kvelden kommer. Jeg kikker over alle de faste sidene på nettet, og innimellom ser jeg litt på tv. Av og til rusler jeg ut og røyker. Noen ganger ringer jeg mamma, andre ganger leser jeg en bok. Når klokken blir halv elleve begynner jeg å tenke at jeg skal legge meg. Jeg drøyer det til halv tolv før jeg nesten løper for å ordne meg. Og jeg vet at jeg kommer til å bli stuptrøtt i morgen. Igjen.
Og slik er dagene, slik er livet. Rutiner og forutsigbarhet, hver dag er noenlunde lik den forrige.
Jeg synes på en måte det er litt greit. Det er trygt. Ingen rom for svik eller sårbarhet. Min egen sjef, og alt det der. Det er nettopp det som er skremmende.
torsdag 17. mai 2007
Tur til Lillehammer
1. Hva kjennetegner en gentleman?
Svar: En søt mann som løfter kofferten din uten at du trenger å hinte, for så å la deg gå først ut midtgangen.
2. Hva kjennetegner en blogger?
Svar: Når tidligere nevnte mann vifter bort lovprisninger med "du må få hele pakka, vet du", og undertegnede blir bombesikker på at dette er en leser. Det er tross alt tittelen på siden.
3. Hva kjennetegner en bonde i byen?
Svar: Undertegnede i Oslo som tviholder på veske og koffert.
4. Hva kjennetegner en singel bonde i byen?
Svar: Undertegnede i Oslo som tviholder på veske og koffert, samtidig som hun glaner henført på alle med noenlunde greit utseende. Og som så blir livredd hvis noen ser tilbake.
5. Hvor lang tid tar turen fra Fredrikstad til Lillehammer?
Svar: Nok tid til å begynne å hate alle barn, samt bli meget røyksugen. Med andre ord, sånn ca. 4,5 timer til sammen.
6. Hvor lenge er det sosialt akseptert å amme et barn?
Svar: Frem til man kan gi barnet potetgull etter endt amming.
7. Hva er det værste med stasjonsbygninger?
Svar: Alle parene som råkliner rett foran nesen din. Man blir ikke misunnelig, bare litt kvalm.
8. Og hvor er det best i hele verden?
Svar: Hjemme hos mamma, pappa, lillebror og søster.
Bonus:
9. Hva skaper krig i verden?
Svar: Hevnlyst.
Svar: En søt mann som løfter kofferten din uten at du trenger å hinte, for så å la deg gå først ut midtgangen.
2. Hva kjennetegner en blogger?
Svar: Når tidligere nevnte mann vifter bort lovprisninger med "du må få hele pakka, vet du", og undertegnede blir bombesikker på at dette er en leser. Det er tross alt tittelen på siden.
3. Hva kjennetegner en bonde i byen?
Svar: Undertegnede i Oslo som tviholder på veske og koffert.
4. Hva kjennetegner en singel bonde i byen?
Svar: Undertegnede i Oslo som tviholder på veske og koffert, samtidig som hun glaner henført på alle med noenlunde greit utseende. Og som så blir livredd hvis noen ser tilbake.
5. Hvor lang tid tar turen fra Fredrikstad til Lillehammer?
Svar: Nok tid til å begynne å hate alle barn, samt bli meget røyksugen. Med andre ord, sånn ca. 4,5 timer til sammen.
6. Hvor lenge er det sosialt akseptert å amme et barn?
Svar: Frem til man kan gi barnet potetgull etter endt amming.
7. Hva er det værste med stasjonsbygninger?
Svar: Alle parene som råkliner rett foran nesen din. Man blir ikke misunnelig, bare litt kvalm.
8. Og hvor er det best i hele verden?
Svar: Hjemme hos mamma, pappa, lillebror og søster.
Bonus:
9. Hva skaper krig i verden?
Svar: Hevnlyst.
tirsdag 15. mai 2007
De siste to dagene
Jeg har (som sagt) lovet meg selv å ikke pjatte så mye i denne bloggen. Men ingen regel uten unntak. Hodet mitt fungerer ikke til komplisert tankevirksomhet i dag, men jeg har en skikkelig skrivelyst. Så da tar man en enkel utvei.
Dette har jeg gjort de siste to dagene:
* jeg har klart å skaffe meg telefonnummeret til en fyr på det nye sjekkestedet. Jeg har derimot ikke greid å bruke det. Noe i meg skriker at ingen bør gi telefonnummeret sitt så raskt. Og dessuten dømmer jeg fortsatt de som er inne på slike sider.
* jeg har vært en stalker, og søkt opp søte Thomas Løge fra Sjarmørskolen på Facebook. Han er fortsatt uvirkelig søt, og merkelig nok singel. Sendte han et brev, men har ikke fått noe svar. Føler meg uansett kjempe tøff.
* jeg har blitt fornærmet av en fyr på det nye sjekkestedet. Jeg var ikke pen nok for han. Det rare er at jeg ikke døde av det. Jeg tåler visst mer enn jeg tror.
* jeg har blitt addet av mange spennende folk på Facebook, og har fortsatt bare gode ting å si om den siden.
* jeg har sett på en leilighet sammen med en venninne. I samme slengen fikk jeg mitt første kyss på lenge. Det var en bitteliten hund som gjorde meg æren.
* jeg har vært i Sverige og handlet røyk. Og nå har jeg lyst til å lage en mini-photoshoot med meg og en sigar. Understrekes at det ikke menes porr her.
* jeg har greid å mørklegge et helt kontor. Vi var uten data, telefon og lys i to timer. Note to self: ikke anta at sikringer tåler all verden, og for guds skyld: lær deg sikringsskapet!
* jeg har lært at vi ikke alltid trenger å si så mye. Noen ganger er det nok med et "mm" i ny og ne.
* jeg har lagt på meg en del kilo igjen. Merkelig.
* jeg har oppdaget at fine og rosa paraplyer fra Nille ikke er særlig gode i blåsete regnvær.
* jeg har hatt en liten kulturkrasj med fyren på hamburgersjappa (og der har vi grunnen til min vektøkning, antar jeg?). Det hele endte opp i en hamburger dynket med pommes frites krydder.
* jeg har svinset innom Sonitus-chatten, og vært like alene hver gang.
* jeg har pakket til en liten helgetur hjemover. Kofferten er straks klar, og det fryder seg i hjertet når jeg tenker på dagene fremover. Hvis jeg er heldig får jeg på meg bunaden, og hvis dere er heldige skal dere få se et bilde av det. Men jeg har pakket med meg andre klær for sikkerhetsskyld, altså.
* jeg har postet et virkelig meningsløst innlegg på bloggen min.
Ha en strålende 17. mai, folkens!
Dette har jeg gjort de siste to dagene:
* jeg har klart å skaffe meg telefonnummeret til en fyr på det nye sjekkestedet. Jeg har derimot ikke greid å bruke det. Noe i meg skriker at ingen bør gi telefonnummeret sitt så raskt. Og dessuten dømmer jeg fortsatt de som er inne på slike sider.
* jeg har vært en stalker, og søkt opp søte Thomas Løge fra Sjarmørskolen på Facebook. Han er fortsatt uvirkelig søt, og merkelig nok singel. Sendte han et brev, men har ikke fått noe svar. Føler meg uansett kjempe tøff.
* jeg har blitt fornærmet av en fyr på det nye sjekkestedet. Jeg var ikke pen nok for han. Det rare er at jeg ikke døde av det. Jeg tåler visst mer enn jeg tror.
* jeg har blitt addet av mange spennende folk på Facebook, og har fortsatt bare gode ting å si om den siden.
* jeg har sett på en leilighet sammen med en venninne. I samme slengen fikk jeg mitt første kyss på lenge. Det var en bitteliten hund som gjorde meg æren.
* jeg har vært i Sverige og handlet røyk. Og nå har jeg lyst til å lage en mini-photoshoot med meg og en sigar. Understrekes at det ikke menes porr her.
* jeg har greid å mørklegge et helt kontor. Vi var uten data, telefon og lys i to timer. Note to self: ikke anta at sikringer tåler all verden, og for guds skyld: lær deg sikringsskapet!
* jeg har lært at vi ikke alltid trenger å si så mye. Noen ganger er det nok med et "mm" i ny og ne.
* jeg har lagt på meg en del kilo igjen. Merkelig.
* jeg har oppdaget at fine og rosa paraplyer fra Nille ikke er særlig gode i blåsete regnvær.
* jeg har hatt en liten kulturkrasj med fyren på hamburgersjappa (og der har vi grunnen til min vektøkning, antar jeg?). Det hele endte opp i en hamburger dynket med pommes frites krydder.
* jeg har svinset innom Sonitus-chatten, og vært like alene hver gang.
* jeg har pakket til en liten helgetur hjemover. Kofferten er straks klar, og det fryder seg i hjertet når jeg tenker på dagene fremover. Hvis jeg er heldig får jeg på meg bunaden, og hvis dere er heldige skal dere få se et bilde av det. Men jeg har pakket med meg andre klær for sikkerhetsskyld, altså.
* jeg har postet et virkelig meningsløst innlegg på bloggen min.
Ha en strålende 17. mai, folkens!
søndag 13. mai 2007
Edderkoppopplevelser
Jeg har lyst til å skrive et innlegg uten å nevne gutter i det hele tatt. Jeg vil vise verden at jeg tenker på andre ting enn mannfolk, selv om det ikke virker slik i denne bloggen.
Så jeg vil skrive et ganske meningsløst innlegg om edderkopper.
Jeg er livredd for edderkopper. Rett og slett livredd. Det var ikke slik tidligere, faktisk. Jeg vokste opp i Lillehammer, og der er de ikke så store. Men etter å ha bodd i Østfold noen år har jeg sett svære edderkopper litt for mange ganger. Jeg reagerer med skikkelig panikk når jeg ser slike nå. Hjertet banker, hele meg skjelver, hørselen svikter, hjernen suser.. og jeg begynner å snakke for meg selv. Heldigvis greier jeg å tenke såppass at jeg klarer å tilintetgjøre dem ganske raskt. Ihvertfall de gangene jeg må. Ellers har jeg og huseier en stående avtale om at han dreper dem for meg.
Forrige helg fikk jeg en melding fra huseierne mine. I den sto det at de dro på hytta, og at de var tilbake søndagen. Jeg kunne formelig høre edderkoppene hviske "åh, hun er alene! Kom igjen, gutta! Vi tar 'a!"
Den fredagen var jeg ute hele kvelden, og kom tilbake til en mørk leilighet. Det var ingenting å skue. Ennå. Jeg har en ganske god radar, slik at jeg pleier å se de rimelig kjapt. Det var derfor overraskende å se en diger **** sitte og se på meg på trappen ute. Da hadde jeg allerede gått forbi den to ganger, og sto fanget ute med røyken min. Heldigvis snakket jeg med min søster i telefonen da, slik at jeg hadde selskap når jeg fikk sjokket, samt når jeg hoppet inn. Den kvelden la jeg meg tidlig, selv om jeg ikke var trøtt. Og jeg drømte om edderkopper. Lørdagen var jeg fortsatt skvetten og redd. Jeg var i tillegg sliten, etter å ha sovet fryktelig dårlig. I ekte edderkoppstil kom det ingen til syne den dagen. De liker å vente til jeg har "tatt ned muren". Søndagen var jeg fortsatt redd, og enda mer utslitt. Dagen gikk, ingen edderkopper. Så, når jeg skulle legge meg var den der. Rett utenfor døra mi, i gangen. Som om den ventet på at jeg skulle åpne for den. Et hyl, et imponerende hopp for å hente sprayen min (som huseieren har kjøpt til meg. Som sagt er han veldig snill), og så spray. Jeg tror jeg ser morderisk ut når jeg sprayer. Det er ikke sjelden jeg kommer med et jungelbrøl samtidig heller. Urkvinne. Vel. Edderkopper dør ikke så lett. De små bena krøller seg stadig, enda så mye spray man heller over dem. Og denne kom faktisk mot meg. Seriøst. I vill panikk fikk jeg skrevet en (skjelvende) melding til huseieren. Og han kom ned, tok den med hendene og kastet den ut. "Denna er stein dæv", sa han. Også kommenterte han at jeg hadde brukt mye spray på en stakkars liten. "Velkommen hjem", sa jeg.
De pleier som sagt å komme når jeg er skikkelig sårbar. Og da mener jeg virkelig sårbar, som i; naken. Jepp, det er riktig. De dukker stadig opp i dusjen min. For noen dager siden sto det en i hjørnet på dusjen min. Den prøvde å gjøre seg usynlig, men det går ikke for meg. Jeg har jo radar. Så jeg banket den til det ugjenkjennelige. Så la jeg meg skjelvende i sengen.
En av de første dagene jeg bodde i denne leiligheten opplevde jeg noe som lignet. Bare at det var hundre tusen ganger verre. Den edderkoppen er noe av det største jeg har sett, og den nektet å dø. Jeg hadde skrudd på vannet og sto splitter naken. Klar for en god dusj. Da så jeg den. Den svømte i vannet, livredd for å dø. Jeg hylte til, hoppet bakover. Og av en eller annen grunn grep jeg telefonen og ringte Eksen min. Stakkars. Vi hadde akkurat gjort det slutt, så det var vel litt autopilot for meg. Uansett. Jeg hylte og gråt. Spurte om han ikke kunne ta en liten kjøretur til meg, sånn at han kunne drepe edderkoppen. Det kunne han ikke. Men han kunne guide meg gjennom mitt første drap. Han fikk meg til å spraye hårspray på den frem til det var tomt (og det var en god hårspray), og når beistet nektet å dø beordret han meg til å hente noe å slå den med. Nå gråt jeg virkelig, og jeg tigget han om å komme å hjelpe meg. Etterhvert gjorde jeg som han sa, og til slutt var det ingenting igjen av dyret. Og jeg tror Eksen var rimelig øm i øret, etter alle hylene mine. Som han så fint sa det: "dreper du et menneske, eller?" Jeg var rimelig heftig i slagene.
Vel. Jeg kunne skrevet om mange slike episoder, men jeg orker rett og slett ikke mer. Det tar på å gå igjennom alle følelsene jeg har. Og det kjennes allerede som at jeg har jinxet noe, og at jeg snart møter et slikt kryp igjen.
Poenget med dette innlegget? Sånn, foruten å ha noe å skrive om som ikke har med singellivet å gjøre? Jo, jeg har en bønn:
Kjære deg som lar edderkopper leve. Kan du være så snill og drepe dem? Det vil spare meg for diverse sjokkopplevelser, og alle rundt meg vil slippe mine (lange) historier om hvordan møtet med edderkoppen var. Jeg vil også få muligheten til å sove bedre, noe som vil gagne både arbeidsplass og alle jeg møter i hverdagen. Humøret mitt vil bli upåklagelig. Dersom du dreper alle edderkoppene du ser i løpet av livet vil vi være ett skritt nærmere å utrydde dem. Det tenker jeg bør være et mål for oss alle.
Så jeg vil skrive et ganske meningsløst innlegg om edderkopper.
Jeg er livredd for edderkopper. Rett og slett livredd. Det var ikke slik tidligere, faktisk. Jeg vokste opp i Lillehammer, og der er de ikke så store. Men etter å ha bodd i Østfold noen år har jeg sett svære edderkopper litt for mange ganger. Jeg reagerer med skikkelig panikk når jeg ser slike nå. Hjertet banker, hele meg skjelver, hørselen svikter, hjernen suser.. og jeg begynner å snakke for meg selv. Heldigvis greier jeg å tenke såppass at jeg klarer å tilintetgjøre dem ganske raskt. Ihvertfall de gangene jeg må. Ellers har jeg og huseier en stående avtale om at han dreper dem for meg.
Forrige helg fikk jeg en melding fra huseierne mine. I den sto det at de dro på hytta, og at de var tilbake søndagen. Jeg kunne formelig høre edderkoppene hviske "åh, hun er alene! Kom igjen, gutta! Vi tar 'a!"
Den fredagen var jeg ute hele kvelden, og kom tilbake til en mørk leilighet. Det var ingenting å skue. Ennå. Jeg har en ganske god radar, slik at jeg pleier å se de rimelig kjapt. Det var derfor overraskende å se en diger **** sitte og se på meg på trappen ute. Da hadde jeg allerede gått forbi den to ganger, og sto fanget ute med røyken min. Heldigvis snakket jeg med min søster i telefonen da, slik at jeg hadde selskap når jeg fikk sjokket, samt når jeg hoppet inn. Den kvelden la jeg meg tidlig, selv om jeg ikke var trøtt. Og jeg drømte om edderkopper. Lørdagen var jeg fortsatt skvetten og redd. Jeg var i tillegg sliten, etter å ha sovet fryktelig dårlig. I ekte edderkoppstil kom det ingen til syne den dagen. De liker å vente til jeg har "tatt ned muren". Søndagen var jeg fortsatt redd, og enda mer utslitt. Dagen gikk, ingen edderkopper. Så, når jeg skulle legge meg var den der. Rett utenfor døra mi, i gangen. Som om den ventet på at jeg skulle åpne for den. Et hyl, et imponerende hopp for å hente sprayen min (som huseieren har kjøpt til meg. Som sagt er han veldig snill), og så spray. Jeg tror jeg ser morderisk ut når jeg sprayer. Det er ikke sjelden jeg kommer med et jungelbrøl samtidig heller. Urkvinne. Vel. Edderkopper dør ikke så lett. De små bena krøller seg stadig, enda så mye spray man heller over dem. Og denne kom faktisk mot meg. Seriøst. I vill panikk fikk jeg skrevet en (skjelvende) melding til huseieren. Og han kom ned, tok den med hendene og kastet den ut. "Denna er stein dæv", sa han. Også kommenterte han at jeg hadde brukt mye spray på en stakkars liten. "Velkommen hjem", sa jeg.
De pleier som sagt å komme når jeg er skikkelig sårbar. Og da mener jeg virkelig sårbar, som i; naken. Jepp, det er riktig. De dukker stadig opp i dusjen min. For noen dager siden sto det en i hjørnet på dusjen min. Den prøvde å gjøre seg usynlig, men det går ikke for meg. Jeg har jo radar. Så jeg banket den til det ugjenkjennelige. Så la jeg meg skjelvende i sengen.
En av de første dagene jeg bodde i denne leiligheten opplevde jeg noe som lignet. Bare at det var hundre tusen ganger verre. Den edderkoppen er noe av det største jeg har sett, og den nektet å dø. Jeg hadde skrudd på vannet og sto splitter naken. Klar for en god dusj. Da så jeg den. Den svømte i vannet, livredd for å dø. Jeg hylte til, hoppet bakover. Og av en eller annen grunn grep jeg telefonen og ringte Eksen min. Stakkars. Vi hadde akkurat gjort det slutt, så det var vel litt autopilot for meg. Uansett. Jeg hylte og gråt. Spurte om han ikke kunne ta en liten kjøretur til meg, sånn at han kunne drepe edderkoppen. Det kunne han ikke. Men han kunne guide meg gjennom mitt første drap. Han fikk meg til å spraye hårspray på den frem til det var tomt (og det var en god hårspray), og når beistet nektet å dø beordret han meg til å hente noe å slå den med. Nå gråt jeg virkelig, og jeg tigget han om å komme å hjelpe meg. Etterhvert gjorde jeg som han sa, og til slutt var det ingenting igjen av dyret. Og jeg tror Eksen var rimelig øm i øret, etter alle hylene mine. Som han så fint sa det: "dreper du et menneske, eller?" Jeg var rimelig heftig i slagene.
Vel. Jeg kunne skrevet om mange slike episoder, men jeg orker rett og slett ikke mer. Det tar på å gå igjennom alle følelsene jeg har. Og det kjennes allerede som at jeg har jinxet noe, og at jeg snart møter et slikt kryp igjen.
Poenget med dette innlegget? Sånn, foruten å ha noe å skrive om som ikke har med singellivet å gjøre? Jo, jeg har en bønn:
Kjære deg som lar edderkopper leve. Kan du være så snill og drepe dem? Det vil spare meg for diverse sjokkopplevelser, og alle rundt meg vil slippe mine (lange) historier om hvordan møtet med edderkoppen var. Jeg vil også få muligheten til å sove bedre, noe som vil gagne både arbeidsplass og alle jeg møter i hverdagen. Humøret mitt vil bli upåklagelig. Dersom du dreper alle edderkoppene du ser i løpet av livet vil vi være ett skritt nærmere å utrydde dem. Det tenker jeg bør være et mål for oss alle.
lørdag 12. mai 2007
Singellivet
Pip, pip. Melding klokken 02.30 om natten? Hva kan dette være? Ukjent nummer? Jeg sjekker spent. Tenk om jeg hadde fått melding fra Han? Meldingen lyder som følger: "Her har du nummeret mitt. Takk for en hyggelig kveld!" Hjertet synker i brystet. Mitt svar: "Nå har du nok sendt feil."
Kjærlighetslivet mitt er mer dødt enn noensinne.
Det slo meg i går, når jeg fikk den klassiske "vi-har-rota-på-byen-og-nå-sjekker-jeg-om-hun-er-
interessert-ved-å-sende-en-nattamelding"-melding. Det hadde vært utrolig spennende dersom den hadde vært til meg. Da hadde jeg antageligvis formulert et svar i evigheter, og mest sannsynlig endt med et "Ja, det var en hyggelig kveld. Håper vi kan sees igjen. Klem". Også hadde jeg ventet på svar, og hele hodet mitt hadde vært fylt av romantiske tanker om dette nye bekjentskapet. Istedet var det en feilsendt melding. Skuffelse langt inni margen. Den eneste sjekkemeldingen jeg får er feilsendt?! Det suger.
For ikke så lenge siden meldte jeg meg inn på et nettsjekkested. Jeg har hatt svært lite suksess der inne, så i dag meldte jeg meg inn på et annet sted. Jeg mener, det kan ikke være meg det er noe galt med? Nei, jeg tror det er stedet. Hele siden er jo overfylt av gamle griser, samt folk med usedvanlig mange skrivefeil. Jeg tror dette nye stedet er bedre. Jeg antar faktisk det, siden jeg betaler penger for å være der inne. Tenk dere det. Jeg betaler penger for å være patetisk! Fy skam meg. Vel. Jeg kikker på bilder, sjekker frenetisk om jeg har noen nye meldinger, og snoker stadig rundt på ulike profiler. Dersom noen er interessert i et godt utvalg mannfolk anbefales det på det sterkeste. Der inne er det faktisk fryktelig mye pent å se på.
Hovedinteressen min er å se hva Ola Nordmann egentlig ser etter i en kvinne. Er de like overfladiske som jeg tror? Er de ute etter reiseglade, eventyrlystne damer? Gjerne med blondt langt hår, og store pupper? Eller trenger de disse mørke skjønnhetene? De som liker rødvin, bøker, og gjerne dype samtaler foran peisen? Det viser seg at svaret er mye enklere. De aller fleste ser nemlig etter meg. Helt seriøst. De beskriver drømmejenta med ord som ærlig, åpen, jordnær, til å stole på, tillitsfull, morsom og med sjarm. Mange understreker at utseendet ikke har så mye å si, og at det er det inni som teller. Hear, hear! Nå vet jeg ikke om jeg er så fryktelig morsom, men jeg er da virkelig dette andre. Jeg har til og med hørt at jeg har sjarm. Så. Hvordan i all verden kan jeg fortsatt være singel?! Jeg lar dette spørsmålet henge litt i luften.
Vel. Jeg håper at jeg skal få en form for bekreftelse der inne. Og jeg krysser faktisk fingrene for å møte mitt neste eventyr der inne også. Man kan aldri vite. Det finnes mange gode historier om folk som har møttes på den måten.
Dette innlegget skulle egentlig bli mye lenger og mer interessant, men jeg må avslutte nå. Jeg har vondt i hodet (synes veldig synd på meg selv), og skal se på en ekte Hollywood-klisjè-film (fortsatt litt synd på meg selv). Intolerable Cruelty. Den bør vel få meg i enda litt mer romantisk humør.
Kjærlighetslivet mitt er mer dødt enn noensinne.
Det slo meg i går, når jeg fikk den klassiske "vi-har-rota-på-byen-og-nå-sjekker-jeg-om-hun-er-
interessert-ved-å-sende-en-nattamelding"-melding. Det hadde vært utrolig spennende dersom den hadde vært til meg. Da hadde jeg antageligvis formulert et svar i evigheter, og mest sannsynlig endt med et "Ja, det var en hyggelig kveld. Håper vi kan sees igjen. Klem". Også hadde jeg ventet på svar, og hele hodet mitt hadde vært fylt av romantiske tanker om dette nye bekjentskapet. Istedet var det en feilsendt melding. Skuffelse langt inni margen. Den eneste sjekkemeldingen jeg får er feilsendt?! Det suger.
For ikke så lenge siden meldte jeg meg inn på et nettsjekkested. Jeg har hatt svært lite suksess der inne, så i dag meldte jeg meg inn på et annet sted. Jeg mener, det kan ikke være meg det er noe galt med? Nei, jeg tror det er stedet. Hele siden er jo overfylt av gamle griser, samt folk med usedvanlig mange skrivefeil. Jeg tror dette nye stedet er bedre. Jeg antar faktisk det, siden jeg betaler penger for å være der inne. Tenk dere det. Jeg betaler penger for å være patetisk! Fy skam meg. Vel. Jeg kikker på bilder, sjekker frenetisk om jeg har noen nye meldinger, og snoker stadig rundt på ulike profiler. Dersom noen er interessert i et godt utvalg mannfolk anbefales det på det sterkeste. Der inne er det faktisk fryktelig mye pent å se på.
Hovedinteressen min er å se hva Ola Nordmann egentlig ser etter i en kvinne. Er de like overfladiske som jeg tror? Er de ute etter reiseglade, eventyrlystne damer? Gjerne med blondt langt hår, og store pupper? Eller trenger de disse mørke skjønnhetene? De som liker rødvin, bøker, og gjerne dype samtaler foran peisen? Det viser seg at svaret er mye enklere. De aller fleste ser nemlig etter meg. Helt seriøst. De beskriver drømmejenta med ord som ærlig, åpen, jordnær, til å stole på, tillitsfull, morsom og med sjarm. Mange understreker at utseendet ikke har så mye å si, og at det er det inni som teller. Hear, hear! Nå vet jeg ikke om jeg er så fryktelig morsom, men jeg er da virkelig dette andre. Jeg har til og med hørt at jeg har sjarm. Så. Hvordan i all verden kan jeg fortsatt være singel?! Jeg lar dette spørsmålet henge litt i luften.
Vel. Jeg håper at jeg skal få en form for bekreftelse der inne. Og jeg krysser faktisk fingrene for å møte mitt neste eventyr der inne også. Man kan aldri vite. Det finnes mange gode historier om folk som har møttes på den måten.
Dette innlegget skulle egentlig bli mye lenger og mer interessant, men jeg må avslutte nå. Jeg har vondt i hodet (synes veldig synd på meg selv), og skal se på en ekte Hollywood-klisjè-film (fortsatt litt synd på meg selv). Intolerable Cruelty. Den bør vel få meg i enda litt mer romantisk humør.
torsdag 10. mai 2007
Jeg har hatt en svært angstfylt uke
OndKvinne: "Hvordan går det ellers, da?"
Meg: "Joda.. det går greit. Sliter litt med synet, og skal til legen med det i morgen. Det er vanskelig å fokusere, og det flimrer. Også blir jeg svimmel. Begynte så smått for en stund siden, men nå er det slik hele tiden.. og da blir jeg jo litt redd. Tok laseroperasjon for under et år siden, så er bekymret det skal være noe med den."
OndKvinne: "Ja, det skjønner jeg. Jeg kjenner en som tok laseroperasjon, også ble hun så mye verre etter den! Hun ser nesten ingenting nå, og kan ikke lese. Hun kommer til å bli blind til slutt."
Meg: "Åh... heh... jeg vil jo ikke bli blind, da."
OndKvinne: "Dessuten kjenner jeg, rettere sagt kjente, en som hadde omtrent samme symptomer som deg. Det begynte med synet, også utviklet det seg fryktelig fort. Det viste seg at hun hadde en tumor. Hun levde i to måneder etter at den ble påvist."
Meg: "!"
Hvorfor skal folk komme med slik informasjon når man virkelig, virkelig ikke trenger det?
Meg: "Joda.. det går greit. Sliter litt med synet, og skal til legen med det i morgen. Det er vanskelig å fokusere, og det flimrer. Også blir jeg svimmel. Begynte så smått for en stund siden, men nå er det slik hele tiden.. og da blir jeg jo litt redd. Tok laseroperasjon for under et år siden, så er bekymret det skal være noe med den."
OndKvinne: "Ja, det skjønner jeg. Jeg kjenner en som tok laseroperasjon, også ble hun så mye verre etter den! Hun ser nesten ingenting nå, og kan ikke lese. Hun kommer til å bli blind til slutt."
Meg: "Åh... heh... jeg vil jo ikke bli blind, da."
OndKvinne: "Dessuten kjenner jeg, rettere sagt kjente, en som hadde omtrent samme symptomer som deg. Det begynte med synet, også utviklet det seg fryktelig fort. Det viste seg at hun hadde en tumor. Hun levde i to måneder etter at den ble påvist."
Meg: "!"
Hvorfor skal folk komme med slik informasjon når man virkelig, virkelig ikke trenger det?
søndag 6. mai 2007
Kjærlighetshistorie - et utvalg
Min første kjæreste møtte jeg på et diskotek i bygda. Jeg gikk første året på ungdomsskolen, og han var ett år eldre. Han var blond, hadde briller og var veldig interessert i sykler. Vi dansa rolig og klina på dansegulvet. Jeg kan fortsatt huske følelsen av svette hender på ryggen. Etterpå ble vi sammen. Jeg var helt fantastisk lykkelig.
Forholdet var som de fleste første forhold. Vi torde ikke å kysse, men vi holdt hverandre i hendene. Vi var ganske sikre på at vi elska hverandre, og sangen vår ble Eric Claptons "You look wonderfull tonight". Han ringte meg en gang og sang "I just called to say I love you". Det er ingen som kan si at man ikke kan elske som fjortiss. Jeg tror vi begge elsket av hele vårt unge hjerte. Men så kom dagen jeg fikk vite at han vurderte å gjøre det slutt. For å hindre dette slo jeg opp først. Det var like greit å gjøre det selv, liksom.
Min neste kjæreste var en liten bølle. Vi var rake motsetninger, men jeg var ufattelig forelsket. Og jeg tror nok han også var forelsket i meg. Denne gutten tok meg med på de første festene, og vi hadde tre vidunderlige måneder. Jeg fikk et kjede hvor det var gravert inn "jeg elsker deg". Og vi pleide å ligge i senga og bare holde rundt hverandre. Han brukte ganske mye parfyme (Tommy Hillfiger), og det pleide å lukte av parfymen hans når han var dratt. Det var veldig bra for en forelsket jente som meg. Og samtidig som jeg var sammen med denne gutten var vennene mine sammen med hans venner. Et skikkelig gjengforhold. Vi var antageligvis en plagsom gjeng, men vi hadde det ufattelig gøy sammen. Så gjorde han det slutt, og ble sammen med eksen sin igjen. Hun het Anette, og jeg hatet de begge dypt og indelig. Jeg hørte på Toni Braxton med "Unbreak my Heart" og gråt stort sett hele tiden.
Når jeg kom på videregående hadde jeg mitt første litt voksne forhold. Et halvt år varte det. Ganske fantastisk. Vi møttes på skolen, og forholdet var intenst og kjærlighetsfylt. Det viste seg dessverre at gutten var en løgner, så jeg måtte gjøre det slutt. Jeg kan enda kjenne smerten jeg følte når jeg ble fortalt hvordan/hvem han egentlig var. Med fare for å høres bitter ut tror jeg nok at måten han behandlet meg på har satt sine spor. Jeg har ikke mistet troen på kjærligheten, men jeg er ganske skeptisk, og takler dårlig om noen er uærlige. Men vi hadde et godt forhold så lenge det varte, og foruten sviket har jeg en del gode minner.
Så kom mitt andre seriøse forhold. Dette var med en gutt jeg møtte på folkehøgskolen jeg gikk på. Vi hadde et helt nydelig forhold, og pratet med hverandre om alt. Jeg husker spesiellt godt den kvelden vi ble sammen. Vi hadde holdt hender i smug en stund, og møttes nede i vaskekjelleren. Så satt vi oppe på en vaskemaskin mens vi snakket om følelsene vi hadde for hverandre. Det var nesten som å være i en film. Resten av forholdet var... vakkert. Han spilte piano og gitar, jeg hørte på. Vi dro hjem til foreldrene hans, og jeg fikk et veldig godt forhold til moren. Vi sang sammen, så på filmer sammen, og lå tett inntil hverandre. Og hele tiden snakket vi. Om alt. Det er det mest åpne forholdet jeg har hatt.
Så kom dagen han gjorde det slutt (ser jeg et mønster her?). Det var helt forferdelig. Vi var halvveis i året, og jeg visste at jeg kom til å se han hver eneste dag i et halvt år til. Det halve året var preget av at vi prøvde å bli sammen igjen, at jeg gråt, at han ikke ville være sammen med meg allikevel, og at jeg forsøkte å finne andre. Vi fortsatte å tulle rundt frem til vi hadde et aller siste forsøk når jeg gikk på høgskolen. Det viste seg at ingen av oss egentlig ønsket å være sammen, og det hele ble avsluttet med en vennlig tone på telefonen. Dette er første gangen jeg virkelig fikk muligheten til å avslutte et forhold med følelsen av at alt var prøvd. Vi er i dag gode venner.
Mitt neste seriøse forhold var Eksen. Jeg har tidligere fortalt om hvordan vi møttes. Vårt forhold var (for meg) det perfekte forholdet. Det var fullt av tillit, latter, glede, gode samtaler og nydelige kyss. Når vi hadde vært sammen i ett år dro vi på hotellferie til Sandefjord. Han overrasket meg med å bestille en limosin som kjørte oss til hotellet. Jeg var så glad at jeg fikk tårer i øynene.
Jeg ble derfor ganske sjokkert når han plutselig en dag sa at han ikke var sikker på at han elsket meg lenger. Vi hadde da bodd sammen i to-tre måneder, og akkurat fått oss en hund. For meg var det utenkelig at det ikke skulle være oss to. Vi forsøkte å redde forholdet i et halvt år til, men visste vel begge at det ikke var mulig. Til slutt måtte en avgjørelse tas, og vi skilte lag. Dette bruddet har vært det vanskeligste. Jeg ser tilbake på den siste tiden med ganske vonde følelser. Jeg husker turene jeg gikk med hunden. Ute i snøen mens jeg gråt, livredd for å miste kjæresten min. Og de desperate klemmene vi tok, når vi begge skjønte hva som holdt på å skje. Jeg husker godt den første dagen etter at han hadde sagt at han var usikker. Vi hadde grått hele natten, og begynte igjen om morgenen. Etterhvert måtte vi på jobb/skole, og Eksen gikk inn på badet. Så kom han ut igjen, helt knust. Da var sangen vår på radioen, "Closest thing to Crazy" med Katie Meluah. Denne perioden gråt jeg så mye at jeg trodde jeg skulle dø. Det kjentes som at hjertet bristet, bokstavelig talt. Etter altfor lang tid fant jeg en leilighet, og vi flyttet fra hverandre. Vi oppførte oss som kjærester frem til dette, men så var det over. Han fant seg en ny jente, og skal nå bli far. Jeg har gått igjennom en ganske langsom prosess, men har nå kommet mye lenger. Som jeg skrev rundt nyttår: "jeg er sterkere, mer uavhengig... samtidig som jeg aldri før har vært så sårbar."
Og da er vi kommet til den neste kjæresten. Den som jeg ikke vet hvem er ennå, men som jeg aner vil komme. Det vil nok ta tid, men jeg vet at det vil skje. Og da kan det godt hende at det aldri blir noe brudd. Kanskje jeg ikke kan skrive om sorg, tårer og smertefulle forsøk på å redde stumpene. Kanskje vi rett og slett varer for alltid. Jeg skrev en gang et dikt om å savne noen du ikke aner hvem er. Det er omtrent slik nå.
-----
Man kan lure på hvorfor jeg skriver dette. Jeg er ikke helt sikker selv. Men jeg kjenner at det ikke blir siste gangen jeg minnes glede og sorger på denne måten. Enkelte historier må bare ut.
Forholdet var som de fleste første forhold. Vi torde ikke å kysse, men vi holdt hverandre i hendene. Vi var ganske sikre på at vi elska hverandre, og sangen vår ble Eric Claptons "You look wonderfull tonight". Han ringte meg en gang og sang "I just called to say I love you". Det er ingen som kan si at man ikke kan elske som fjortiss. Jeg tror vi begge elsket av hele vårt unge hjerte. Men så kom dagen jeg fikk vite at han vurderte å gjøre det slutt. For å hindre dette slo jeg opp først. Det var like greit å gjøre det selv, liksom.
Min neste kjæreste var en liten bølle. Vi var rake motsetninger, men jeg var ufattelig forelsket. Og jeg tror nok han også var forelsket i meg. Denne gutten tok meg med på de første festene, og vi hadde tre vidunderlige måneder. Jeg fikk et kjede hvor det var gravert inn "jeg elsker deg". Og vi pleide å ligge i senga og bare holde rundt hverandre. Han brukte ganske mye parfyme (Tommy Hillfiger), og det pleide å lukte av parfymen hans når han var dratt. Det var veldig bra for en forelsket jente som meg. Og samtidig som jeg var sammen med denne gutten var vennene mine sammen med hans venner. Et skikkelig gjengforhold. Vi var antageligvis en plagsom gjeng, men vi hadde det ufattelig gøy sammen. Så gjorde han det slutt, og ble sammen med eksen sin igjen. Hun het Anette, og jeg hatet de begge dypt og indelig. Jeg hørte på Toni Braxton med "Unbreak my Heart" og gråt stort sett hele tiden.
Når jeg kom på videregående hadde jeg mitt første litt voksne forhold. Et halvt år varte det. Ganske fantastisk. Vi møttes på skolen, og forholdet var intenst og kjærlighetsfylt. Det viste seg dessverre at gutten var en løgner, så jeg måtte gjøre det slutt. Jeg kan enda kjenne smerten jeg følte når jeg ble fortalt hvordan/hvem han egentlig var. Med fare for å høres bitter ut tror jeg nok at måten han behandlet meg på har satt sine spor. Jeg har ikke mistet troen på kjærligheten, men jeg er ganske skeptisk, og takler dårlig om noen er uærlige. Men vi hadde et godt forhold så lenge det varte, og foruten sviket har jeg en del gode minner.
Så kom mitt andre seriøse forhold. Dette var med en gutt jeg møtte på folkehøgskolen jeg gikk på. Vi hadde et helt nydelig forhold, og pratet med hverandre om alt. Jeg husker spesiellt godt den kvelden vi ble sammen. Vi hadde holdt hender i smug en stund, og møttes nede i vaskekjelleren. Så satt vi oppe på en vaskemaskin mens vi snakket om følelsene vi hadde for hverandre. Det var nesten som å være i en film. Resten av forholdet var... vakkert. Han spilte piano og gitar, jeg hørte på. Vi dro hjem til foreldrene hans, og jeg fikk et veldig godt forhold til moren. Vi sang sammen, så på filmer sammen, og lå tett inntil hverandre. Og hele tiden snakket vi. Om alt. Det er det mest åpne forholdet jeg har hatt.
Så kom dagen han gjorde det slutt (ser jeg et mønster her?). Det var helt forferdelig. Vi var halvveis i året, og jeg visste at jeg kom til å se han hver eneste dag i et halvt år til. Det halve året var preget av at vi prøvde å bli sammen igjen, at jeg gråt, at han ikke ville være sammen med meg allikevel, og at jeg forsøkte å finne andre. Vi fortsatte å tulle rundt frem til vi hadde et aller siste forsøk når jeg gikk på høgskolen. Det viste seg at ingen av oss egentlig ønsket å være sammen, og det hele ble avsluttet med en vennlig tone på telefonen. Dette er første gangen jeg virkelig fikk muligheten til å avslutte et forhold med følelsen av at alt var prøvd. Vi er i dag gode venner.
Mitt neste seriøse forhold var Eksen. Jeg har tidligere fortalt om hvordan vi møttes. Vårt forhold var (for meg) det perfekte forholdet. Det var fullt av tillit, latter, glede, gode samtaler og nydelige kyss. Når vi hadde vært sammen i ett år dro vi på hotellferie til Sandefjord. Han overrasket meg med å bestille en limosin som kjørte oss til hotellet. Jeg var så glad at jeg fikk tårer i øynene.
Jeg ble derfor ganske sjokkert når han plutselig en dag sa at han ikke var sikker på at han elsket meg lenger. Vi hadde da bodd sammen i to-tre måneder, og akkurat fått oss en hund. For meg var det utenkelig at det ikke skulle være oss to. Vi forsøkte å redde forholdet i et halvt år til, men visste vel begge at det ikke var mulig. Til slutt måtte en avgjørelse tas, og vi skilte lag. Dette bruddet har vært det vanskeligste. Jeg ser tilbake på den siste tiden med ganske vonde følelser. Jeg husker turene jeg gikk med hunden. Ute i snøen mens jeg gråt, livredd for å miste kjæresten min. Og de desperate klemmene vi tok, når vi begge skjønte hva som holdt på å skje. Jeg husker godt den første dagen etter at han hadde sagt at han var usikker. Vi hadde grått hele natten, og begynte igjen om morgenen. Etterhvert måtte vi på jobb/skole, og Eksen gikk inn på badet. Så kom han ut igjen, helt knust. Da var sangen vår på radioen, "Closest thing to Crazy" med Katie Meluah. Denne perioden gråt jeg så mye at jeg trodde jeg skulle dø. Det kjentes som at hjertet bristet, bokstavelig talt. Etter altfor lang tid fant jeg en leilighet, og vi flyttet fra hverandre. Vi oppførte oss som kjærester frem til dette, men så var det over. Han fant seg en ny jente, og skal nå bli far. Jeg har gått igjennom en ganske langsom prosess, men har nå kommet mye lenger. Som jeg skrev rundt nyttår: "jeg er sterkere, mer uavhengig... samtidig som jeg aldri før har vært så sårbar."
Og da er vi kommet til den neste kjæresten. Den som jeg ikke vet hvem er ennå, men som jeg aner vil komme. Det vil nok ta tid, men jeg vet at det vil skje. Og da kan det godt hende at det aldri blir noe brudd. Kanskje jeg ikke kan skrive om sorg, tårer og smertefulle forsøk på å redde stumpene. Kanskje vi rett og slett varer for alltid. Jeg skrev en gang et dikt om å savne noen du ikke aner hvem er. Det er omtrent slik nå.
-----
Man kan lure på hvorfor jeg skriver dette. Jeg er ikke helt sikker selv. Men jeg kjenner at det ikke blir siste gangen jeg minnes glede og sorger på denne måten. Enkelte historier må bare ut.
Helg
Fredag.
Etter jobb går jeg sporenstreks til parken. Sitter der et par timer sammen med en av mine beste venninner, og kjenner på lykke. Det er noe spesiellt med parker. Plutselig er det liksom helt greit å bare være stille sammen. Får voldsomme minner om min første kjæreste også. Vi pleide å ligge i parken sammen, tett i tett. Også luktet han CK-parfyme, og jeg var helt ufattelig forelsket.
Etter parken drar vi på kino. "Farvel Falkenberg" er en av de rareste filmene jeg har sett. Jeg gråter, ler, kjeder meg og er helt tom. Alt på en gang. Veldig, veldig merkelig.
Lørdag.
Jeg leker at jeg er en prinsesse som blir giftet bort til en eller annen prins. Og jeg tar litt bilder av meg selv mens jeg draperer stoff fra prinsessesengen min rundt hodet. Det skal ligne et brudeslør. Også ser jeg usigelig trist ut, slik som jeg antar at tvangsgiftede prinsesser føler seg. Samtidig er jeg fullstendig klar over at jeg er en jente med store fritidsproblemer.
Så spiser jeg litt jordbær. Noe sier meg at disse bærene er litt for gode til å være sanne, og jeg antar at det er store mengder sprayetellerannet i dem. Men de er fryktelig gode, og jeg får en liten forsmak på sommeren.
Da er det tid for en skikkelig vask av leiligheten. Vinduene blir vasket for første gang. Samtidig oppdager jeg at kameraet mitt har selvutløser. Dette har jeg mye morro med (som dere kan se på bildet.. høhø).
Siden jeg sliter med heftig edderkoppangst takler jeg ikke å vaske vinduene utvendig, og jeg merker dermed ikke så stor forskjell etter vasken. Det ser fortsatt møkkete og fælt ut.
Men jeg koser meg med gulvvask og støvtørking, og hele leiligheten lukter grønnsåpe etterpå. Med en duft av furunål. Samvittigheten er skinnende ren nå.
Moppen er forresten byttet ut med en gammeldags langkost. Jeg sverger heretter til slike. Det føles så mye renere.
Resten av kvelden sitter jeg i sofaen. Omtrent som på dette bildet, bare mye mer avslappet. Det er litt uvant med selvutløser enda, for å si det slik.
Uansett. Jeg koser meg med melkesjokolade, brus og pizza. Og innimellom sniker jeg meg ut for en røyk, men ikke så ofte. Har en dårlig periode når det gjelder edderkoppangst, og er redd for å være ute i mørket.
-------
Og jeg antar dette var utrolig lite interessant for dere. Jeg beklager, men jeg hadde bare så lyst til å skrive noe.
Etter jobb går jeg sporenstreks til parken. Sitter der et par timer sammen med en av mine beste venninner, og kjenner på lykke. Det er noe spesiellt med parker. Plutselig er det liksom helt greit å bare være stille sammen. Får voldsomme minner om min første kjæreste også. Vi pleide å ligge i parken sammen, tett i tett. Også luktet han CK-parfyme, og jeg var helt ufattelig forelsket.Etter parken drar vi på kino. "Farvel Falkenberg" er en av de rareste filmene jeg har sett. Jeg gråter, ler, kjeder meg og er helt tom. Alt på en gang. Veldig, veldig merkelig.
Lørdag.
Jeg leker at jeg er en prinsesse som blir giftet bort til en eller annen prins. Og jeg tar litt bilder av meg selv mens jeg draperer stoff fra prinsessesengen min rundt hodet. Det skal ligne et brudeslør. Også ser jeg usigelig trist ut, slik som jeg antar at tvangsgiftede prinsesser føler seg. Samtidig er jeg fullstendig klar over at jeg er en jente med store fritidsproblemer.
Så spiser jeg litt jordbær. Noe sier meg at disse bærene er litt for gode til å være sanne, og jeg antar at det er store mengder sprayetellerannet i dem. Men de er fryktelig gode, og jeg får en liten forsmak på sommeren.
Da er det tid for en skikkelig vask av leiligheten. Vinduene blir vasket for første gang. Samtidig oppdager jeg at kameraet mitt har selvutløser. Dette har jeg mye morro med (som dere kan se på bildet.. høhø).Siden jeg sliter med heftig edderkoppangst takler jeg ikke å vaske vinduene utvendig, og jeg merker dermed ikke så stor forskjell etter vasken. Det ser fortsatt møkkete og fælt ut.
Men jeg koser meg med gulvvask og støvtørking, og hele leiligheten lukter grønnsåpe etterpå. Med en duft av furunål. Samvittigheten er skinnende ren nå.Moppen er forresten byttet ut med en gammeldags langkost. Jeg sverger heretter til slike. Det føles så mye renere.
Resten av kvelden sitter jeg i sofaen. Omtrent som på dette bildet, bare mye mer avslappet. Det er litt uvant med selvutløser enda, for å si det slik.Uansett. Jeg koser meg med melkesjokolade, brus og pizza. Og innimellom sniker jeg meg ut for en røyk, men ikke så ofte. Har en dårlig periode når det gjelder edderkoppangst, og er redd for å være ute i mørket.
-------
Og jeg antar dette var utrolig lite interessant for dere. Jeg beklager, men jeg hadde bare så lyst til å skrive noe.
torsdag 3. mai 2007
Nettsjekking
I dag tok jeg et real svelg av stoltheten min, og er nå den flaue eier av en profil på et nettsjekkested. (jeg nekter å si hvor jeg er, i frykt for at noen skal finne meg)Jeg har vært på flere slike steder tidligere. Det skaffet meg mengder av brev, enorm selvtillitt og et par dater. Datene var faktisk helt ok. Jeg er god til å prate, og det var hyggelig å bli kjent med et par mannfolk. Det var bare ikke særlig fristende å gjenta møtene. Jeg lærte fort at folk ikke er som de skriver. Og at det lønner seg å se bilde før man møter dem. Jeg lærte det på den harde måten, for å si det sånn. Det hele endte med at jeg slettet profilen etter en ganske overraskende date (jamfør dette med å se bilde først).
Mitt gjensyn med dette nettsjekkestedet ga ikke stort. Det florerer av menn fra 40-60 år, og samtlige har navn som inneholder bamse, kose, sexy eller tiger. De liker å flørte, kose, samt å være litt rampete. De tilbyr en god kosemage og varm armkrok til mørke høstkvelder. Foruten den eldre garde er det en gjeng på 20+. Samtlige med bagasje i form av "liten tulle på 19 måneder". Fristende. Det er også lett å finne mannfolk uten skriveferdigheter. Jeg fant blant annet en profil hvor det sto: "favorittbok: har ikke tid til og lese". Det er ikke sexy å ikke kunne å/og regler.
Vel. Jeg skulle skrive om selve registreringen av en nettsjekkeside, tenkte jeg. For man kommer opp i alskens dilemmaer underveis. Det er vanskelig å ta avgjørelsen om å registrere seg, men når man først kommer forbi det må man også gjennom noen vanskelige avgjørelser. Mitt dilemma handler mest om frykten for å bli gjenkjent vs. å være ærlig.
Jeg er (sykelig) opptatt av ærlighet, og ønsker ikke å være av de som pynter på sannheten. Jeg vil at eventuelle beilere skal vite hvem de legger seg etter. Det hele bunner i at jeg helst vil slippe ydmykelsen ved at noen tilsynelatende er interessert, for så å trekke seg stille tilbake etter f.eks å ha sett et bilde. Det ville ha vært et mareritt. Etter litt tankevirksomhet blir valget mitt å ha et bilde i profilen. Ikke særlig kompitabelt med mitt ønske om anonymitet.
Jeg sliter også med valg av brukernavn. Hvilket navn blir ikke teit, i en slik sammenheng? SexyKvinne23? TigerLovah? VilBareKikkeLittTakk? Nei. Ingen. Så jeg ender med mitt ekte navn, som heller ikke er særlig flott når man ikke vil bli gjenkjent. Jeg er vel ikke kjent for å være lur, tror jeg.
Den enkleste delen er når man krysser av for hvilken type partner man ønsker. Denne delen er faktisk ikke vanskelig i det hele tatt.
Men så kommer man til selve profilteksten. Et stort tomrom som skal fylles opp med kloke, interessante og appelerende ord. Når jeg har kommet hit har jeg som regel gitt opp anonymitet, men jeg har allikevel mine grenser. Jeg nekter å skrive hva jeg arbeider med og hvor jeg bor. Og da står jeg igjen med interesser, som jeg dessverre må innrømme at er ganske stusselige. Det hele blir en litt kvass tekst med korte stikkord. Jeg ramser opp kravene mine og skriver kort om meg selv. Det ser ikke ut til at noen biter på det.
Jeg har 0 nye meldinger.
Man kan lure på hvorfor jeg meldte meg inn der i det hele tatt (særlig etter å ha lest dette innlegget). Faktum er at følelsen av å være ettertraktet var ganske bra sist gang. Dessuten består håpet om å finne en perfekt liten nerd. Og jeg tror internett er det rette stedet.
Jeg holder dere underrettet om jakten.
onsdag 2. mai 2007
Topp ti (nye) krav
Min kjære søster foreslo at jeg kunne skrive en nydatert liste med krav til fremtidig mannfolk. Og det var jo en lysende idè. I grunn en mye bedre vinkling enn den forrige posten min. Jeg ber dere dermed om å overse forrige innlegg, og heller konsentrerer dere om denne.Det frister å bare ha ett krav (at han er singel), men jeg er jo faktisk ikke så desperat. Ikke enda.
Jeg unnlater å liste opp de fleste selvfølgelighetene. Regner med at alle forstår at jeg ønsker en singel, trofast, ærlig og snill mann.
Og denne gangen er det i prioritert rekkefølge. Det gjør det hele litt mer spennende.
1. Han skal drepe edderkopper. Ikke bare slippe de ut i det fri, og definitivt ikke vifte de i ansiktet mitt. Mos de til bittesmå støvkorn så raskt som mulig.
2. Han skal elske meg sønder og sammen. Altså, på den sunne og naturlige måten. Har ikke fryktelig lyst på en som bokstavelig talt elsker meg sønder og sammen. Det er jo bare skummelt/farlig.
3. Han skal være uten barn eller ekskone. Her er jeg faktisk litt streng. Det funker ikke (for meg) å være med en som har opplevd alle slike ting før. Rett og slett. Samtidig er jeg lei av jomfruer. Veldig fint om han har brutt med moren sin, forresten. Det bør ikke forventes at jeg smører matpakke om morgenen. Glem det. Jeg greier ikke det til meg selv en gang.
4. Han skal ikke ha store "issues", i mangel på et bedre ord. Jeg gir gjerne omsorg og støtte, og tror faktisk at jeg tiltrekker meg folk som trenger det. Men jeg vil gjerne ha en som er (noenlunde) følelsesmessig stabil. Jeg trenger en som kan roe meg ned når jeg selv er hysterisk.
5. Han skal få meg til å le. Og jeg skal få han til å le. Vi skal rett og slett ha det rasende festlig sammen. Hadde egentlig vært supert om han f.eks hadde blogget litt, for jeg syns bloggere kan være himla morsomme. Og da ville han kanskje også ha tillatt at jeg blogget om han.
6. Han skal komme godt overens med familien min, og gjerne også vennene mine. Han skal i det minste forsøke. Egentlig et rimelig kjedelig punkt, men det er meget nødvendig. Det er ganske slitsomt å hele tiden passe på at familie, venner og han selv er fornøyde med hverandre. Særlig for meg som er livredd pinlige tausheter.
7. Han skal være interessant å prate med. Jeg faller f.eks gjerne for de som vet små unyttige ting. Slikt fascinerer meg. Det beste er om man finner en som man kan ligge og skravle med en hel natt. Og jeg vet at de fleste mannfolk syns det er kjedelig, og at de kanskje heller vil være litt fysisk aktive.. men jeg mener det er vel så bra å ha litt kvalitetstid på den måten som på den andre måten. Selv om begge er nødvendige, selvsagt.
8. Det er ikke dumt om han er litt å se på. Jeg er såppas overfladisk at jeg liker å se vakre ting. Se forøvrig lenger ned i innlegget.
9. Det hadde vært supert om han også syns at jeg var litt å se på. Og at han kunne si det ganske så jevnlig. Jenter liker å høre slikt. Hvorfor tror dere vi spør om vi er fine i diverse klesplagg? Så dere kan si at vi er fine uansett hva vi har på oss, selvsagt.
10. Så var det disse IT-konsulentene eller lærerne. Gi meg en slik en!
Hvis noen ønsker eksempler rent estetisk kan jeg vise dere bilder:
Taylor Hanson. Min første kjærlighet.
Mads Mikkelsen har en eller annen merkelig sjarm.
Orlando Bloom funker best som Legolas. Da er han en lekkerbisken.
Jepp. Henry i Ugly Betty er en drøm.Jeg ser nå at mine topp ti var helt, helt normale. Så jeg er vel en kjedelig jente, slikt sett. Men da har jeg forsøkt å blogge om dette temaet, og jeg merker at det er utblogget. Lover å ikke lage en slik liste til, med mindre det er for å sammenligne et fremtidig mannlig bekjentskap.
Kresen
For akkurat 1 år siden skrev jeg en liste over egenskaper jeg ønsket at min neste kjæreste skulle ha. Den er lang som et vondt år, og jeg begynner å innse at jeg var vel kresen. Til mitt forsvar var jeg midt oppe i en vanskelig og nysingel periode. Det forklarer en del av de bitre punktene (og enda har jeg sensurert bort noe).(og jeg håper at jeg ikke skrev i prioritert rekkefølge. Dessuten vil jeg understreke at jeg har vokst metervis det siste året. Helt sant.)
1. Han skal røyke fast (gjerne tjue om dagen og førti til fest)
Jeg var en bestemt ung dame, ser jeg. Nå har jeg funnet ut at det finnes en hel masse festlige mennesker som ikke røyker. Hvem ville ha trodd det?
2. Han skal ha en Mops, eventuellt en annen hund.
Det er ikke dumt om jeg finner en som liker dyr, men det er ikke like avgjørende lenger. Tidligere ville jeg måle om de var gode fedre på den måten, men nå er jeg jo generellt usikker på om alt dette barnestyret er noe for meg.
3. Han skal drikke rødvin, og ELSKE å drikke alene sammen med meg.
Latterlig krav. Jeg trenger ikke en som drikker i det hele tatt.
4. Han skal like å se på tv/film.
Siden jeg selv er en skikkelig tvslave kunne det vært flott å finne en som kunne dele den gleden med meg. Ja takk.
5. Han skal like å være på nettet, men han skal ikke være nerd.
*rister oppgitt på hodet* Jeg vil mer enn gjerne ha en nerd, jamfør forrige innlegg.
6. Han skal ikke være klissete og sentimental.
Vel, jeg hadde et poeng der. Det er ikke så lurt at jeg finner en som er like dramatisk som meg, tror jeg. Men jeg er ikke så hard at jeg kaster opp om jeg ser kjæresten min gråte, altså.
7. Han skal greie å snakke om følelser.
Jepp, dette kravet består. Takler ikke huleboermannfolk som ikke klarer å fortelle hvordan de egentlig har det.
8. Han skal ha hatt et langt forhold tidligere, men han skal være uvenn med eksen sin.
Hah. Intet mindre enn uvenn, faktisk. Der kom nok min mindre pene side frem, merker jeg. Sjalusi er sjelden vakkert. Vel vel. Jeg står fortsatt ved at han skal ha hatt et lengre forhold før. Jeg orker ikke å være den første seriøse enda en gang til. Det fungerer tydeligvis ikke.
9. Han skal være litt sjalu. Ikke sykelig, men litt søtt-sjalu.
Her er jenta med krav. Vel. Jeg liker å føle at jeg blir satt pris på, så sunn sjalusi er topp.
10. Han skal være sjarmerende og pen i mine øyne. Vil ikke ha en typisk kjekkas, de faller jeg svært sjelden for.
Her beskrev jeg kanskje ubevisst en nerd? De er nydelige i mine øyne, og ikke slike bråkjekke smukkaser som fjortissene elsker.
11. Han skal være snill, ærlig, trofast, morsom og alt dette selvfølgelige.
Check, check, check, check.
12. Han skal ha en god familie som jeg kommer lett inn i.
Det er positivt om jeg kommer godt overens med familien, men det er jo ikke de jeg skal være sammen med. Ikke et must i det hele tatt lenger. Tror jeg var påvirket av det faktum at jeg savnet eks-svigermoren min fryktelig.
13. Han skal være en type som tar initiativ.
Tja, blandede følelser her. Jeg liker ikke å bli jaktet altfor mye på, men det er fint om jeg kan bli beilet litt etter også. Stadig dette ønsket om å bli ettertraktet.
14. Han skal være god i senga.
Selvsagt.
15. Han skal like meg akkurat sånn som jeg er.
Du må ta hele pakka. Full pakke, som Grandiosa så fint sier det.
16. Han skal ikke klage på noe med meg eller mitt vesen.
Etter en liten realitetsorientering innser jeg at dette er helt umulig. Selvsagt finnes det ting ved meg som irriterer mannfolket. Ganske mange ting også, antar jeg.
17. Han skal like biler. Gjerne Audi, siden det er de jeg kan litt om.
Spør meg om Audi, en eller annen. Jeg kan det garantert!
18. Han skal ha god tid til meg.
Men jeg må få tid for meg selv også. Skal ikke ha en needy type som bare finner på ting med meg. Gylden mellomting, heter det vel.
19. Han skal være interessert i det jeg forteller.
Jeg vil ha en mann som vet hva jeg jobber med, helt eksakt. Det er ikke nok å bare si at jeg jobber med rus.
20. Han skal ikke være forsinket til ting.
Jeg er en stresset person, og takler ikke å måtte vente. Ikke en gang om det "bare er fem minutter". Skjerp deg, og vær presis/fem minutter tidlig ute!
21. Han skal klare å ligge i senga en hel dag, uten å bli rastløs.
Spørsmålet er om jeg klarer det. Tror dette kravet kan kuttes ut.
22. Han skal være smart, men ikke altfor smart (vil ikke føle meg underlegen).
Gi meg en nerd som kan alt mulig! Jeg stoler på mine 111 IQ-poeng (heter det poeng?), og lover å ikke føle meg underlegen.
23. Han skal gjøre meg TRYGG.
Som jo er hele poenget med en kjæreste.
----
Dett var dett. Jeg må si det er en litt flau liste. Tviler sterkt på at noen kjenner seg igjen i alle disse punktene. Og jeg gremmes over at jeg ikke la vekt på at jeg trenger en mann som dreper edderkopper. Skammelig.
tirsdag 1. mai 2007
Hvordan jeg møtte Eksen
Jeg fikk følgende melding fra min venninne i går: "Hei! I natt drømte jeg at du hadde funnet deg en liten og kjempesøt mørkhåret og vakker nerd med briller og brun genser..."
Min venninne kjenner meg tydeligvis godt, for dette er intet mindre enn en beskrivelse av Drømmegutten! La oss si jeg håper hun er sanndrømt.
Men spørsmålet er: hvor i all verden finner jeg en slik mann?!
Mine single venninner stiller også dette spørsmålet med jevne mellomrom. Vi er fylt av tvil. Er alle bra opptatt? Er de alle bent frem drittsekker? Og finner man virkelig noe bra på byen, slik vi forsøker? Vi aner det ikke. Jeg har forsøkt å finne svar, og i forbindelse med diverse tankesurr har det dukket opp noen minner. Mitt mest seriøse forhold begynte nemlig på byen.
----
Det var Valentinsdag, og jeg var singel. Jeg hadde akkurat blitt "ferdig med" en annen, så jeg var litt deppa. Han hadde reist til et annet land, og det var dermed ganske tydelig at han ikke ville ha meg (no kidding?!). Så jeg satt altså sammen med noen venninner, og jeg hadde høylydt erklært at jeg skulle ha en skikkelig deppekveld. Vel. Jeg fant etterhvert ut at deppekveld ikke var spesiellt morsomt, og mine venninner og jeg tok en impulstur til byen. Tanken var at det burde være stappfullt av single mannfolk der, siden det var den store hjertedagen. Vi var ganske utspekulerte og nødne.
Og ut på byen gikk vi. Ingen av oss hadde drukket noe særlig, så det ble en rolig sitte-og-ta-èn-øl-for-det-er-alt-vi-har-råd-til-greie. Det var hyggelig. Etterhvert våget jeg meg ut på dansegulvet, og der sto det en 2 meter høy kjekkas. Og han var så full. Jeg danset litt med han, noe som gikk så som så. Vi hadde diverse knedunk og hodeskallinger, men ellers var det fint. Jeg ble derimot ikke så fornøyd når han brått begynte å danse med venninna mi i stedet for meg. Hun er nydelig. Jeg dro tak i han, erklærte at det var meg han skulle danse med, også danset vi litt til. Jeg vet ikke om han var så fornøyd med akkurat det.
Så stengte utestedet, og vi gikk ut og tok en røyk. Der tok han den klassiske "BLI MED PÅ NACHSPIEL, DAAAAA!". Ganske masete. Jeg sa at vi ikke ble med på noe nachspiel, men at de kunne bli med oss. Vi bodde ikke langt unna. Og jammen ble han med. På de få meterne vi gikk greide han å irritere meg grenseløst. "Hvor skal vi?!" "Hvordan skal jeg komme meg hjem?!" "Åh, jeg er med dere alene! Hvordan vet jeg hvor jeg er?!" Slike ting. Jeg ble en smule irritert, og var rimelig frekk mot han. Men han var like blid.
Vel fremme på nachspiel gjorde jeg mitt beste for å overse gutten. Han var pen, ja.. jøsses. Veldig pen. Men han var jo så full. Og jeg var så veldig, veldig edru. Ettersom jeg nå overså han så godt jeg kunne, begynte han å snakke med andre. Og mens jeg så på at han snakket med noen andre mannfolk husket jeg hva en annen eks hadde rådet meg til en gang: "dersom du er med en gutt, og han bare er opptatt av damer.. da skal du la han være. Men hvis han er hyggelig mot andre mannfolk også, da er han noe å satse på." Så jeg spurte om han ville komme litt nærmere meg. Det var ikke så god plass, og når han spurte om jeg ikke ville sitte på fanget hans fikk jeg en innskytelse. "Nei, sett deg på fanget mitt, du." Han ble litt usikker. Jeg er tross alt er en liten jente, og han er en rimelig stor mann. Ikke tykk, men.. lang. Og med muskler. Nam. Ja, poenget er: han satte seg på fanget mitt! Og, vips. Da var jeg interessert. Man kan jo spørre seg hvorfor gnisten ble tent av at han satte seg på fanget mitt, og det kan høres ut som at jeg har en slags fetisj. Det har jeg ikke. Jeg tror det er så enkelt som at jeg bare ønsket en som var litt annerledes. Jeg ville ikke ha den vanlige gentlemannen, som insisterer på at jeg heller kan sitte på hans fang. Vel, vel. Vi delte vårt første kyss på den måten. Han på fanget mitt, jeg med numne ben. Det var vakkert. Det viste seg i ettertid at han ikke husket noe av dette nydelige øyeblikket, men for meg var det altså avgjørende.
Og derfra gikk det glatt. Han ble med hjem for å høre på Coldplay, vi klina i sofaen, han spurte om nummeret mitt, dro hjem, og jammen sendte han en melding dagen etter. Så fulgte vi det vanlige mønsteret. Vi dro på kino, gikk tur, jeg lagde mat (!!!) og vi pratet. Ikke lenge etter var vi kjærester, og plutselig var jeg inne i et seriøst forhold. Så enkelt. Forholdet varte i to år, og det begynte altså med en bytur.
----
Tilbake til spørsmålet om hvor jeg skal treffe min neste flamme. Helst en nerd med briller og brun genser. Opp i gjennom årene har jeg truffet kjærester på tog (fjortissforhold), The Gathering (fjortissforhold igjen), internett (nei takk), folkehøyskole (fint forhold) og byturer (godt og blandet). Med tanke på hvilken type gutt jeg ønsker meg nå høres det ut til at jeg må ty til internett eller The Gathering. Siden TG er fullt av små fjortisser antar jeg at det skipet har seilt. Jeg ønsker meg ikke en ti år yngere kjæreste. Og når det gjelder internett har jeg store kvaler til det. Internett er jo fylt av en hel masse merkelige folk (ikke ta dere nær av det). Og da står det byturer igjen. Jeg er skeptisk til mannfolk på byen. Jeg har møtt en del slike, og de fleste er ikke særlig sjarmerende. Det er ingen som setter seg på fanget mitt, og det er ingen som får meg til å gnistre.
Så jeg roper det ut igjen: hvor i all verden finner man dem?!
(og med det hengende i lufta forlater jeg dette innlegget)
Min venninne kjenner meg tydeligvis godt, for dette er intet mindre enn en beskrivelse av Drømmegutten! La oss si jeg håper hun er sanndrømt.
Men spørsmålet er: hvor i all verden finner jeg en slik mann?!
Mine single venninner stiller også dette spørsmålet med jevne mellomrom. Vi er fylt av tvil. Er alle bra opptatt? Er de alle bent frem drittsekker? Og finner man virkelig noe bra på byen, slik vi forsøker? Vi aner det ikke. Jeg har forsøkt å finne svar, og i forbindelse med diverse tankesurr har det dukket opp noen minner. Mitt mest seriøse forhold begynte nemlig på byen.
----
Det var Valentinsdag, og jeg var singel. Jeg hadde akkurat blitt "ferdig med" en annen, så jeg var litt deppa. Han hadde reist til et annet land, og det var dermed ganske tydelig at han ikke ville ha meg (no kidding?!). Så jeg satt altså sammen med noen venninner, og jeg hadde høylydt erklært at jeg skulle ha en skikkelig deppekveld. Vel. Jeg fant etterhvert ut at deppekveld ikke var spesiellt morsomt, og mine venninner og jeg tok en impulstur til byen. Tanken var at det burde være stappfullt av single mannfolk der, siden det var den store hjertedagen. Vi var ganske utspekulerte og nødne.
Og ut på byen gikk vi. Ingen av oss hadde drukket noe særlig, så det ble en rolig sitte-og-ta-èn-øl-for-det-er-alt-vi-har-råd-til-greie. Det var hyggelig. Etterhvert våget jeg meg ut på dansegulvet, og der sto det en 2 meter høy kjekkas. Og han var så full. Jeg danset litt med han, noe som gikk så som så. Vi hadde diverse knedunk og hodeskallinger, men ellers var det fint. Jeg ble derimot ikke så fornøyd når han brått begynte å danse med venninna mi i stedet for meg. Hun er nydelig. Jeg dro tak i han, erklærte at det var meg han skulle danse med, også danset vi litt til. Jeg vet ikke om han var så fornøyd med akkurat det.
Så stengte utestedet, og vi gikk ut og tok en røyk. Der tok han den klassiske "BLI MED PÅ NACHSPIEL, DAAAAA!". Ganske masete. Jeg sa at vi ikke ble med på noe nachspiel, men at de kunne bli med oss. Vi bodde ikke langt unna. Og jammen ble han med. På de få meterne vi gikk greide han å irritere meg grenseløst. "Hvor skal vi?!" "Hvordan skal jeg komme meg hjem?!" "Åh, jeg er med dere alene! Hvordan vet jeg hvor jeg er?!" Slike ting. Jeg ble en smule irritert, og var rimelig frekk mot han. Men han var like blid.
Vel fremme på nachspiel gjorde jeg mitt beste for å overse gutten. Han var pen, ja.. jøsses. Veldig pen. Men han var jo så full. Og jeg var så veldig, veldig edru. Ettersom jeg nå overså han så godt jeg kunne, begynte han å snakke med andre. Og mens jeg så på at han snakket med noen andre mannfolk husket jeg hva en annen eks hadde rådet meg til en gang: "dersom du er med en gutt, og han bare er opptatt av damer.. da skal du la han være. Men hvis han er hyggelig mot andre mannfolk også, da er han noe å satse på." Så jeg spurte om han ville komme litt nærmere meg. Det var ikke så god plass, og når han spurte om jeg ikke ville sitte på fanget hans fikk jeg en innskytelse. "Nei, sett deg på fanget mitt, du." Han ble litt usikker. Jeg er tross alt er en liten jente, og han er en rimelig stor mann. Ikke tykk, men.. lang. Og med muskler. Nam. Ja, poenget er: han satte seg på fanget mitt! Og, vips. Da var jeg interessert. Man kan jo spørre seg hvorfor gnisten ble tent av at han satte seg på fanget mitt, og det kan høres ut som at jeg har en slags fetisj. Det har jeg ikke. Jeg tror det er så enkelt som at jeg bare ønsket en som var litt annerledes. Jeg ville ikke ha den vanlige gentlemannen, som insisterer på at jeg heller kan sitte på hans fang. Vel, vel. Vi delte vårt første kyss på den måten. Han på fanget mitt, jeg med numne ben. Det var vakkert. Det viste seg i ettertid at han ikke husket noe av dette nydelige øyeblikket, men for meg var det altså avgjørende.
Og derfra gikk det glatt. Han ble med hjem for å høre på Coldplay, vi klina i sofaen, han spurte om nummeret mitt, dro hjem, og jammen sendte han en melding dagen etter. Så fulgte vi det vanlige mønsteret. Vi dro på kino, gikk tur, jeg lagde mat (!!!) og vi pratet. Ikke lenge etter var vi kjærester, og plutselig var jeg inne i et seriøst forhold. Så enkelt. Forholdet varte i to år, og det begynte altså med en bytur.
----
Tilbake til spørsmålet om hvor jeg skal treffe min neste flamme. Helst en nerd med briller og brun genser. Opp i gjennom årene har jeg truffet kjærester på tog (fjortissforhold), The Gathering (fjortissforhold igjen), internett (nei takk), folkehøyskole (fint forhold) og byturer (godt og blandet). Med tanke på hvilken type gutt jeg ønsker meg nå høres det ut til at jeg må ty til internett eller The Gathering. Siden TG er fullt av små fjortisser antar jeg at det skipet har seilt. Jeg ønsker meg ikke en ti år yngere kjæreste. Og når det gjelder internett har jeg store kvaler til det. Internett er jo fylt av en hel masse merkelige folk (ikke ta dere nær av det). Og da står det byturer igjen. Jeg er skeptisk til mannfolk på byen. Jeg har møtt en del slike, og de fleste er ikke særlig sjarmerende. Det er ingen som setter seg på fanget mitt, og det er ingen som får meg til å gnistre.
Så jeg roper det ut igjen: hvor i all verden finner man dem?!
(og med det hengende i lufta forlater jeg dette innlegget)
Selvfølgeligheter
Vi sier en hel rekke ting som like greit kunne forblitt usagt. Det er som regel hverken nytt eller nyttig. Og det kalles selvfølgeligheter.La meg gi deg noen eksempler.
Situasjon 1.
Besservisser: Oi sann. Sola deg i helga, ja? Du vet vel at det lønner seg å bruke solkrem?
Meg: Jeg vet det.
Besservisser: Ja, for det kan være farlig å bli så brent!
Meg: Jeg vet det.
Besservisser: Også er det ikke særlig behagelig heller, da.
Meg: Jeg vet det. (kjenner på sår og stram hud)
Besservisser: Bare littegrann solkrem, så kunne du unngått det.
Meg: Jeg vet det.
Besservisser: Det tar ikke så lang tid å smøre seg.
Meg: Jeg vet det.
Besservisser: Hadde du brukt solfaktor XX, så hadde du unngått det der.
Meg: Jeg vet det.
Situasjon 2.
Velmenende sjel: Jøje meg, har du mistet vesken din?! Så utrolig bittert, da!
Meg: Jeg vet det.
Velmenende sjel: Det lønner seg å passe på sakene sine, vet du.
Meg: Jeg vet det.
Velmenende sjel: Også trenger man jo ikke å ha med bankkort og nøkler ut heller.
Meg: Jeg vet det.
Velmenende sjel: Nei og nei. Du må huske å sperre alle kortene dine nå, da.
Meg: Jeg vet det.
Velmenende sjel: Også må du jo melde det til politiet.
Meg: Jeg vet det.
Situasjon 3.
Irriterende sjel: Jasså, du skal ta deg en røyk til allerede? Det er ikke bra å røyke, vet du!
Meg: Jeg vet det.
Irriterende sjel: Man kan få lungekreft av det, faktisk.
Meg: Jeg vet det.
Irriterende sjel: Også er det ikke særlig behagelig for de rundt heller.
Meg: Jeg vet det.
Irriterende sjel: Du burde prøve å slutte før det går galt.
Meg: Jeg vet det.
Situasjon 4.
Sjelesørger: Oisann, har han gått fra deg?! Det er veldig vondt!
Gråtende meg: Jeg vet det.
Sjelesørger: Men du kommer videre etterhvert.
Gråtende meg: Jeg vet det.
Sjelesørger: Du må bare stå i sorgen/smerten.
Gråtende meg: Jeg vet det.
Sjelesørger: Og det finnes flere fisker i havet!
Gråtende meg: Jeg vet det.
Sjelesørger: Etterhvert finner du deg en annen gutt.
Gråtende meg: Jeg vet det.
Sjelesørger: Men det kommer til å være vondt lenge.
Gråtende meg: Jeg vet det.
Sjelesørger: Men plutselig en dag så tenker du ikke på han lenger.
Gråtende meg: Jeg vet det.
Sjelesørger: Også er du over han.
Gråtende meg: Jeg vet det.
Situasjon 5.
Meg: Så du må ikke tisse, nei? Det kan være vanskelig når folk skal stå og se på.
Urinprøvegiver: Jeg vet det.
Meg: Du får prøve å ikke tenke på at jeg står der.
Urinprøvegiver: Jeg vet det.
Meg: Også får du drikke mye vann/kaffe/saft.
Urinprøvegiver: Jeg vet det.
(Jeg sier en hel masse selvfølgeligheter stadig vekk. Det kalles småprat. Eller råd.)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
