Intervju

Det ser ikke ut til at Sonitus-kåringen går min vei denne uken heller. Damn it. 9% sist jeg sjekket. På en laber 5. plass. Har mine tvil om at det vil hjelpe med valgløfter, så jeg later elegant som at jeg ikke bryr meg. Jeg mener. Hvor nerd kan man bli? Man bryr seg da ikke om enkle blogge-konkurranser?

Jeg rettferdiggjør også tapet mitt med at jeg tross alt var nominert forrige uke. Det er ikke verst for en nykommer. Dessuten er flere av de mednominerte innleggene veldig gode. Mitt er definitivt ikke det beste. Også er jeg jo ikke opptatt av slikt. Det viktigste er å skrive for sin egen del. Bla bla.

Sannheten: jeg hadde håpet å vinne. Ikke bare fordi jeg var fornøyd med innlegget mitt, for det var jeg faktisk. Dette var den typen innlegg som går straka vegen fra hjerte til tastatur. Og det blir sjelden feil. Men det som er mest forlokkende er prestisje. Anseelse, ære og respekt. Og et intervju. Jeg har så fryktelig lyst til å bli intervjuet.

Nå som jeg altså har innsett mitt nederlag ordner jeg et aldri så lite intervju med meg selv. Man er da ikke navlebeskuende for ingenting.

mirakel's intervju:

1. Det ser ikke ut til at du skriver noe om nyheter eller om andre temaer utenom deg og ditt. Hvorfor så selvsentrert?

Svar: Jeg har vurdert å skrive om noe utenfor meg selv, faktisk. Men så har det seg slik at jeg ikke har noen spesielle meninger å fronte. Jeg er en gjennomsnittsjente med gjennomsnittsmeninger. Dermed vil ikke slike innlegg ha spesiellt mye å si. Min mening er altså at kvinner/menn ikke har skyld i voldtekter selv, uansett hvordan de oppfører seg. Og jeg synes homofile burde kunne gifte seg, få barn og være prester. Dessuten er jeg generellt imot krig. Ikke særlig oppsiktsvekkende, med andre ord.

2. Det er lett å se hvem du er i bloggen din. Du har blant annet et bilde av deg selv der, og det ser også ut til at venner og kjente kommenterer hos deg. Har du noen tanker om det å være så åpen for hele verden?

Svar: Jeg har bevisst latt alle vennene mine få vite om denne bloggen. Det står blant annet en link hit på Facebook-siden min, noe som betyr at alle vennene mine der kan lese her inne. Og alle vet at man har flere venner på Facebook enn i virkeligheten, så det blir altså en del.

Tidligere har jeg forsøkt å ha en anonym dagbok, og det har kjapt vist seg at jeg ikke greier å begrense meg. Da spyr jeg ut alle følelser og tanker jeg har, og det kan fort straffe seg. Tanken min er å blogge slik at jeg kan stå for det. Jeg deler av meg selv, er helt ærlig om det jeg skriver, og føler ikke at jeg sensurerer altfor mye. Samtidig forsøker jeg å tenke på hvem som leser her inne. Jeg vet at flere venner og ekser leser, og til og med noen fra jobben. Særlig i min jobb skal man være litt forsiktig med å være for åpen på nettet, synes jeg. Jeg jobber med mennesker, og må dermed tenke over at de kan finne meg her inne. Det er nok ikke alle som ønsker å vite alt om sosialkonsulenten sin. Samtidig ønsker jeg jo å kunne være bare meg også. Jeg vil ha et skille mellom jobb og privatliv, på en måte. Uansett. Alt dette gjør at jeg må stå for det jeg skriver. Det er vel en måte å selvdisiplinere seg på. Og det fungerer veldig fint.

3. Du skriver i et av dine tidligere innlegg at du har en tvillingsøster. Er dere like?

Svar: Ja, det var jo et nyskapende spørsmål.

Vi er vel ganske like, ja. Men allikevel ganske så forskjellige. Et slags ambivalent svar, med andre ord.

Utseendemessig føler jeg vi er ulike, men jeg vet jo om folk som ikke greier å se forskjell på oss... og det er i grunn rart, siden vi er veldig obs på å ikke ha like klær eller likt hår. For tiden er hun den blonde og jeg den mørke. Dette har skiftet flere ganger, men jeg tror vi har kommet til enighet nå. Jeg liker meg som mørk, og er rimelig sikker på at hun liker seg som lys.

Innvendig er vi veldig like, tror jeg. Vi deler mye av de samme verdiene og holdningene til livet. Dessuten har vi valgt yrker hvor vi jobber med mennesker begge to, og vi er opptatte av å bety noe. Vi trenger også store mengder alenetid, og setter stor pris på internett og tv. Den store forskjellen er livssituasjonene våre. Hun har kjøpt leilighet, har samboer og katt. Og hun er vel noe roligere enn meg. Jeg leier en leilighet (uten bad), er singel og stadig på "farta" i helgene.. Allikevel har vi alltids noe å snakke om. Vi snakker sammen flere ganger daglig.

4. Et tema går stadig igjen i bloggen din, og det er at du er singel. Er du fornøyd med å være alene?

Svar: Jeg har hatt veldig godt av å være alene, og tror nok fortsatt at det er riktig å være det enda litt til. Men nå har det gått over ett år, og det ser ut til at jeg begynner så smått å savne en armkrok igjen. Kanskje jeg har rast fra meg litt nå, eller kanskje jeg bare savner en som kan redde meg når jeg mister vesker på byen. Jeg vet ikke helt. Denne helga hadde det vært fint å ha en kjæreste, merker jeg. Når man ikke orker å gå ut, så blir det fort til at man begynner å tenke slik. Men jeg har kost meg med venninner i dag, og til og med laget pizza helt til meg selv. Det er stadig overraskende å oppleve at jeg kan kose meg slik mutters alene. Jeg elsker å være selvstendig.

5. Kan du liste opp tre av dine sterke og svake sider?

Svar: Jeg elsker slike spørsmål (det er i grunn derfor jeg spør meg selv om det).

Tre svake sider er: mine avhengigheter kan være litt irriterende. Jeg biter negler, røyker (mye), spiser sjokolade og drikker brus. Himla sunt, med andre ord. Jeg kan være dårlig til å takle forandringer (er et vanemenneske og en bekymrer), og trenger at ting er forutsigbart og etter planen. Også kan jeg være litt for aggressiv i sjekking. Og jeg er håpløs i forhold. Jeg blir needy og slitsom med en gang. Okei. Ble kanskje noe mer enn tre sider, det der.

Mine tre sterke sider er: at jeg kan snakke med de fleste, og at jeg sjelden opplever pinlig taushet. Dessuten har jeg en naiv tro på Den Rette, og holder fast på at alle har noe godt i seg. Også er jeg flink til å gå til og fra jobb/byen stadig vekk. Understrekes at det er tre kvarter (!) en vei.

6. Har du en blogger du mener kunne hatt godt av å intervjue seg selv litt?

Svar: Jeg skulle gjerne sett min søster, aphelia, ta et slikt intervju. Det er litt morsomt å være schizofren for en stakket stund.

-----

Da gir jeg meg mens leken er god. Og leken var god, ja. Dere burde prøve selv også. Kunne fortsatt tenkt meg et ekte intervju, men inntil videre får dette være godt nok. Satser på at en eller annen finner meg så fascinerende en gang, at han/hun slenger til med et skikkelig intervju. Da skal jeg stå med åpne armer.

Universelle sannheter

For noen dager siden så jeg på AFV (morsomme hjemmevideoer fra de litt sære amerikanerne). Det er ikke ofte et slikt program får meg til å tenke nevnverdig. Jeg skal være ærlig på at jeg kan le høyt av videoene, men dett er dett. Denne gangen var det derimot annerledes. Programlederen nevnte nemlig et uttrykk. Og dette fikk meg til å tenke litt. Jeg er amazed.

Universelle sannheter. Jeg smakte litt på ordene først. Kjente at dette var noe for meg. Jeg som liker å kalle meg "mirakel", jeg liker også "universelle sannheter". Så googlet jeg, og fant blant annet ut at "det er en universell sannhet at handelsbarrierer bare kan skade en økonomi". Okei. Akkurat den var ikke min greie. Helt ærlig skjønte jeg ikke helt hva det betydde. Økonomi er så ikke i min gate. Så jeg bestemte meg for at jeg ikke bryr meg om noen definisjon allikevel. Enkel løsning, jeg vet.

I min verden er universelle sannheter små erfaringer man gjør seg i livet. De mest kjente universelle sannhetene kan du antagelig lese i Bibelen, Koranen og andre litt tykke bøker. Jeg har ikke tenkt å ta opp kampen med disse. Mitt felt er de små tingene jeg har lært meg gjennom livet. Og da særlig kjærlighetslivet.

Dette er et typisk tema hvor jeg kan få utløp for liste-fetisjen min.

* "he's just not into you", som en eller annen skrev en hel bok om. Så sant som det er sagt. Hvis du ikke får livstegn etter en heftig elskovsnatt er det like greit å innse det. Han finner deg hvis han vil, og han er nok ikke så opptatt at han ikke har tid til å ta kontakt. Han er bare ikke interessert. Og den er faktisk litt vond å innrømme.

* det lønner seg å spille spill (innimellom). Denne gir meg bismak å innrømme, merker jeg. Pføy. Jeg har alltid vært en forkjemper for ærlighet og åpenhet, og har sjelden begitt meg ut på de helt store late-som-jeg-ikke-er-forelsket-enda-spillene. Men jeg har merket at det kan lønne seg. Ihvertfall på meg. Lat som om du ikke vil ha meg, og jeg blir øyeblikkelig betatt. Har du giftering er jeg garantert interessert. Dersom du derimot er rask på å si at du vil ha meg, vil jeg trekke meg stille og forsiktig tilbake. Dette er dog en sannhet med modifikasjoner. Den fungerer kun tidlig i parringsprosessen. Dersom leken fortsetter for lenge vil jeg bli lei av å stresse, og sannsynligvis gå tilbake til singelheten.

* prat om det. For guds skyld. Bare prat. Det værste jeg vet er filmer/bøker hvor heltinne og helt stadig misforstår hverandre, og aldri får snakket ut. Det er greit at man ønsker å være litt mystisk innimellom, men ikke dra det for langt.

* gå etter. Når din kjære løper dramatisk ut av rommet med et "det er ingenting", så følg for all del etter! Jeg er en typisk slitsom kjæreste. Jeg blir nemlig snurt. Når jeg får spørsmål om jeg er sur, kommer svaret mitt automatisk: "nei." Men jeg er det. Og da vil jeg aller helst at min kjære skal mase litt, for så å unnskylde alt han kan tenke seg at han har gjort feil. Og hvis jeg går skal han følge etter. Ikke la meg bli værende alene for lenge, da blir problemene gjort en smule større enn de egentlig er.

Og enkelte kommandoer til dere alle:

* bli IT-konsulent. Det trekker bra kvinnfolk (meg). Jeg har blitt helt tussete de siste dagene. Ny telefonlinje på jobb betyr kjekt mannfolk som fikser. Det er ikke ofte vi har fine menn på kontoret, så jeg blir naturligvis både fnisete, flørtete og latterlig.

* bli lærer. Det trekker også bra kvinnfolk (meg igjen). Still med hundre mann, og jeg lover at jeg skal plukke ut de som er lærere eller IT-konsulenter.

* stem på "en historie" på Sonitus. Jeg er nemlig nominert igjen. Hurra! Skal tenke ut valgløfter og snusk senere.

(kom på en meget bra 2.plass forrige avstemning. Såvidt jeg så var det hele 100 stemmer, hvorav 20-25% var til meg. Hadde egentlig tenkt å bli sur fordi jeg ikke vant, men jeg greier det ikke. Jeg er takknemlig for at jeg ble nominert, og at folk har stemt på meg. Akkurat som folk sier i talene sine.)

Mer veskesnakk

(Jepp, jeg gnåler fortsatt om veskeløsheten min.)

Utested-dame, oppgitt: "Nei, det ser altså ikke ut til at vi finner vesken din."
Meg, fortvilet og på gråten: "Nei... det gjør visst ikke det."
Utested-dame, usikker: "Eh... er det noen du vil ringe til? Du kan bare låne telefonen?"
Meg, ensom og trist: "Jeg... eh... nei, det går fint."

* tusler stille og røykende hjemover i regnet*

Det gikk opp for meg at jeg ikke hadde noen å ringe til i sted. Eller. Altså: don't get me wrong. Jeg er ingen ensom ulv. Jeg har helt sikkert en hel masse venner jeg kan ringe til. Og jeg er ganske sikker på at de alle ville vært glade for å kunne hjelpe. Men jeg er litt usikker på hvem av vennene mine jeg anser som nære nok til å kunne løse slike krisesituasjoner for meg. Jeg tror ikke det er så mange. Den som hadde hjulpet meg måtte jo også takle en meget kald, forkommen og trist jente. Jeg hadde mest sannsynlig begynt å gråte med en gang, og det er ikke noe jeg ønsker at alle skal se. Mine tårer renner ikke vakkert nedover kinnet. De fosser, og jeg snørrer. Også får jeg en skikkelig skjelvende hake og nedovermunn.

Og, jada; jeg kan skrive om livet mitt på internett. Men alle trenger ikke å se meg når jeg er på mitt mest patetiske.

Dessuten er jeg håpløs på å huske tall. Jeg klarer ikke for mitt bare liv å huske hverken bursdager eller telefonnumre. En kime til mye frustrasjon hos mine kjære venninner. De tror visst at jeg ikke bryr meg, siden jeg ikke husker når de har bursdag. Det er selvsagt bare sprøyt. Jeg bryr meg i massevis. Dersom livet mitt hadde vært avhengig av å skulle huske noen andre bursdager enn min egen, hadde jeg mest sannsynlig vært i en kiste nå. Den eneste grunnen til at jeg husker bursdagen min er at jeg fyller år lillejulaften. Det skal godt gjøres å glemme noe slikt.

Jeg kan faktisk bare tre nummer utenat. Det ene er til min kjære søster, den andre er hjem til mor og far, og det tredje er til Eksen min (det glemmer jeg aldri, enda jeg prøver). Min søster bor ca. 3 1/2 time unna, og kunne dermed ikke hjelpe meg med annet enn noen trøstende ord. Jeg er dessuten redd for at jeg ville bristet i gråt om jeg hadde ringt henne. Det ville blitt litt pinlig ovenfor utested-damen, så jeg ringte altså ikke. Jeg var halvveis redd for å ringe hjem, siden min mor er en Bekymrer. Min mor hadde antagelig bekymret på seg rynker, grå hår og nakkeproblemer, så jeg unnlot å ringe hjem også. De bor, i likhet med min søster, flere timer unna slik at de heller ikke ville kunne hjelpe. Å ringe Eksen min ville sikkert vært hyggelig, men han er ikke lenger min reddende engel. Så jeg droppet den også. I stedet tuslet jeg alene hjemover. Meget trist.

Da var det godt å komme hjem til snille huseiere, msn og min nydelige søster! Hun ordnet opp i det meste, faktisk. Det er utrolig hvor mye man kan ordne opp fra Lillehammer også. Kortene mine ble sperret, mor og far fikk beskjed, jeg fikk trøst, og hun fikk meg til og med i bedre humør. Og, ja. Jeg begynte å gråte med en gang hun entret msn. Huseierne mine har lånt meg en vekkeklokke, og de har også trøstet meg litt. De sier at slikt kan skje alle, og at det ikke er noe problem å måtte skifte lås. De er flotte.

Det er allikevel et faktum at dette har vært en svært stille søndag. Altfor stille. Jeg pleier i det minste å snakke litt i telefonen på slike dager, men denne gangen har jeg ikke hatt muligheten til det. Jeg har sett på hele reklamepauser, og har kjent et visst sug etter kabal. Ved flere anledninger. Vi har alle våre avhengigheter. Msn har vært en redning, da. Og bloggen min. Takk for kommentarer. *smilefjes* (Jeg har lovet meg selv å ikke bruke smileyer i bloggen min. Det er kun lov i kommentarfeltet.)

Ellers ligger jeg på en nydelig andreplass på Sonitus-kåringen. Først trodde jeg at jeg ville bli skuffet dersom jeg ikke vant, men jeg blir nok ikke det. Jeg kjenner at jeg er veldig fornøyd allerede.

Og jeg har en IQ på hele 111. Det vil si at jeg ligger bittelitt over det normale. Og det gjør meg ganske stolt, egentlig. Hvis dere lurer på noe, så kan dere bare spørre meg. Jeg er ganske sikker på at jeg har et svar.

Da er det leggetid, antageligvis. En liten røyk først, også er jeg noenlunde klar. I morgen er en stor dag. Da skal jeg til politiet.

Til tyven min

Til minne om min elskede veske, mobil, lommebok, kamera, kredittkort, nøkler, samt penger.

Tusen takk, kjære vesketyv. Det var kjempeflott å oppdage at vesken min var borte i går kveld. Det ødela ikke festen i det hele tatt! Jeg mener: hva annet kunne jeg gjort den kvelden, annet enn å krabbe rundt på gulvet for å finne vesken min? Det var ikke så farlig at jeg brukte store deler av kvelden på å gråte, lete, mase på vakter, gråte litt til og mase på venner. Jeg tror vi alle satte pris på (den paniske) veskeletingen.

Det gikk også fint å plutselig måtte finne et sted å sove. Det var jo ikke særlig fristende å måtte vekke huseierne mine midt på natten. Men, ta det med ro: ingenting farlig skjedde. Det eneste som var litt ubehagelig var å våkne i en fremmed seng, i full visshet om at jeg hadde en lang vei å gå. Og altfor lite klær. Det var derimot ganske magisk å gå tre kvarter i øsende regn, med kjole, sandaler og ingen sokker. Litt kjølig, men dog. Jeg likte tanken på at bilene som kjørte forbi skjønte at dette var en jente kledt for gårsdagens fest.

Og det var kjempe morsomt å ringe på til huseierne, slik at jeg kunne komme inn. Særlig når jeg begynte å gråte igjen. Jeg gleder meg til huseieren min skal skifte låser, og bestille nye nøkler. Jeg har jo så god råd, så det gjør ingenting å få denne litt uforutsette utgiften. At du nå har husalarmen er også helt fint. Jeg kommer til å sove godt i natt.

Jeg håper forresten du fikk brukt mobilen min før den ble tappet for batteri. Jeg har laderen, om du skulle trenge den? Du fikk forhåpentligvis lekt deg litt med kabalspill... Det er et utrolig morsomt spill, og jeg har en ganske høy topscore.

Jeg må nok innrømme at jeg føler meg avskåret fra verden i dag, og at savnet etter kabal er stort. Allikevel trøster det meg å vite at du antagelig har ringt diverse utenlandstelefoner, samt sextelefoner, mens du hadde mobilen. Det er fint at den fikk oppleve det også. Ellers er det sikkert mange telefonnummer der inne som du kan leke deg med. Jeg kommer til å savne de, alle som en.

Ellers antar jeg at du har kost deg med digitalkameraet mitt. Det er sikkert gøy å se på bildene mine? Det var noen flotte bilder der, mener jeg å huske. Det hadde vært koslig å ha de selv, det skal jeg innrømme. Men du får bruke det flittig. Det er brukervennlig og ganske fint.

Og når det gjelder kredittkortet mitt så håper jeg du rakk å bruke det litt. Foreløpig ser det ikke ut til at du har gjort det, men jeg er noe usikker. Kortet er stengt nå, forresten. Vi får håpe du smidde mens jernet var varmt. Du har i det minste fått litt cash, da. Du får kjøpe deg noe god mat for de pengene, det hadde jeg tenkt å gjøre.

Og vesken er fin, er den ikke? Nesten ikke brukt, liten og nett. Den er sikkert enkel å selge.

Det gjør ingenting at jeg må bruke dagen i morgen til å bestille diverse kort på nytt. Og jeg koser meg med tanken på å gå til politiet for å anmelde dette.

(Det værste er at jeg vet at dette er min skyld. Jeg passet overhode ikke på vesken min.)

PS. Kameraet mitt ligger visst trygt hos en venninne. Beklager for feilaktige beskyldninger, kjære tyv.

Apell

Tidligere denne uka ble jeg oppmerksom på at et av innleggene mine, "En ny venn", hadde blitt nominert på Sonitus. Det er vel unødvendig å si at jeg ble yr av lykke, og at dagen min (som til da hadde vært helråtten) ble et par hakk bedre. Jeg hadde jo aldri trodd at jeg skulle ende opp på en slik liste..! Jeg forbredte meg på 0% stemmer, men var ellers meget fornøyd med å i det hele tatt bli lagt merke til. Jeg er visst ganske opptatt av at folk skal legge merke til meg.

Etterhvert har lykken snudd, og jeg har blitt ganske så "obsessive" (i mangel på et bedre ord). Skrekken for å få 0% stemmer har nesten tatt overhånd, og jeg har sjekker resultatene skremmende mange ganger. Daglig. Nå ligger jeg ikke på 0%, men jeg leder heller ikke. Og det er visst ikke bra nok for meg. De som sier at de bare er glade for at de ble nominert juger. De vil alle vinne.

Jeg var i grunn ikke klar over at jeg hadde noe konkurranseinstinkt, men det viser seg altså at jeg har et.

Så: STEM PÅ MEG!

Dere skal få noen gode grunner:
1. Jeg er ny her. Alle bør strebe etter å få nye folk til å føle seg verdsatt og bemerket.
2. Jeg var to timer unna å vinne Esquil sin dvd-konkurranse. Bittert.
3. Jeg har hatt en slitsom og ekkel uke. Det eneste lyspunktet jeg har hatt var faktisk denne nominasjonen.
4. Jeg har aldri vunnet noe særlig. Min største seier var da jeg vant et møte med Hanson, men ellers har jeg hatt rimelig uflaks.
5. Jeg har bevist at utrykket: "uhell i spill, hell i kjærlighet" bare er tull. Jeg har neimen ikke mye hell i kjærleiken. Og det tror jeg kanskje er hovedgrunnen til at jeg skal få vinne denne konkurransen.

Gi meg nå muligheten til å kjenne (den ukjente) smaken av seier!

En historie

Du er en liten, usikker og litt redd jente. En liten jente på vei til å bli mor. Du har ingen å dele ansvaret med. Du er alene. Det virker skummelt, men samtidig gleder du deg. Du gleder deg til å gi så mye kjærlighet du bare orker. Og du gleder deg til å få kjærlighet tilbake. Den ene som aldri svikter.

Og mor blir du. Noen timer med smerter, og plutselig har du ansvar for en annen liten jente. Et lite barn skal ta vare på et annet barn. Du kan kjenne morsfølelsen langt inne i hjertet. Ingenting vondt skal noengang skje den lille datteren din. Ikke slik som det var med deg. Hun skal ha det fint.

Årene går, og den lille jenta di vokser seg til. Hun er uredd og livlig, noen ganger litt for tøff. Hun vil alltid prøve nye ting, selv om du forsøker å hindre henne. Det hjelper aldri hva du sier, du er jo bare mamma. Samtidig som hun er frempå og tøff har hun mye omsorg i seg. Hun liker å passe på at du har det bra, og det er stadig frokost på sengen. Det er enkelte dager du faktisk bare ligger i sengen hele dagen. Hun fikser jo alt allikevel. Dere har det fint sammen, dere to.

En dag møter du en mann. En kjekk og hyggelig mann, som er lett å bli kjent med. Selv er du litt sjenert, men han sjarmerer deg i senk. Endelig er du forelsket! En fantastisk lykke sprer seg i deg. Han er den rette. Den lille jenta di er litt reservert, men du forklarer det med at hun ikke er vant til menn. Hun trenger bare litt tid.

Etter noen måneder med intens forelskelse flytter mannen inn til deg og din elskede datter. Jenta di er fortsatt reservert, men hun åpner seg mer og mer. Mannen din er fortsatt snill, og du elsker av hele ditt hjerte. Hele livet ditt vies han og hans lykke. Og han er verdt det. Blomster, små søte kort og stadige kyss. Han er den perfekte mann.

Du må jobbe en del for å få han til å elske deg. Du har jo en del uheldige sider. Du jobber hardt med å bli mindre kranglete, mer elskende og stadig mer oppofrende. Du er ikke enkel å bo med, har han sagt. Og du bryr deg så altfor mye om jenta di. Mannen din vil gjerne også ha litt omsorg og kjærlighet. Og dessuten er du veldig kjedelig i senga. Han har tatt deg med makt noen ganger, og det har vært vanskelig. Du har hatt lyst til å skrike, men er redd for at jenta di skal høre det. Så du sier forsiktig i fra at du heller vil at dere skal elske. Rolig og forsiktig, gjerne i lyset av et stearinlys. Han sier at du er kjedelig og forutsigbar. Han kan lett finne en annen, og han er sikker på at hun er mer villig til å glede han i senga. Du lar han gjøre som han vil. Du må jo få han til å elske deg.

Den lille jenta di har blitt mer fraværende. Du lurer på om det er fordi hun har lagt merke til alt hjemme, men skyver det raskt bort igjen. Så lenge han ikke slår henne, så går det fint. Og hun vet det sikkert ikke, dere krangler jo bare når hun ligger og sover.

En dag kommer det melding fra skolen. Din uerstattelige jente gjør det dårlig. Hun er i feil vennegjeng, sies det. En gjeng som ruser seg, stjeler og sloss. Du forsøker å snakke med henne, men hun vil ikke. Hun skriker at du skal holde kjeft. Du er jo bare udugelig og uelskelig. Rart. Det er akkurat det han alltid har sagt.

Du trekker deg tilbake, men lager yndlingsmiddagen hennes dagen etter. Hun må vite at du elsker henne.

Det går noen år. Jenta di er vanskelig å snakke med. Hun virker sløv og uinteressert i det meste. Hun er aldri hjemme lenger. Du har hilst på vennene hennes tidligere, men det var ikke så koslig. De var lattermilde og rare. Han ene tok på datteren din mens du så det.

Datteren din har rare merker på armene. Det kan se ut som arr. Mannen din kommenterer det med jevne mellomrom. Han sier at hun er ekkel. Hun sier at hun vil flytte.

Du er alene igjen med mannen nå. Jenta di bor sammen med en gjeng venner. Hun er ikke så mye på besøk, men du forsøker å treffe henne så ofte du kan. Innimellom vasker du klærne hennes, eller kjøper litt røyk og mat til henne. Så tar du en tur over til henne. Bare for å hilse på, som du sier. Hun legger ikke alltid merke til deg. Sprøytene ligger strødd utover bordet. Den sotede skjeen ligger også der. Du vet at hun ruser seg. Noen ganger ber du henne om å skjerpe seg. Ta seg sammen. Hun må være den sterke nå, den lille jenta hun var. Hun må komme seg ut av dette livet. Du bruker ord du har hørt mannen din si, i håp om at hun skal lytte. Det er ikke alltid hun bryr seg om hva du sier, men som regel er hun enig. Hun trenger et annet liv.

Og du hjelper henne til sosialkontoret. De skal hjelpe henne med å finne et sted hun kan være. Et sted hun kan få være rusfri. Du føler at du endelig har gjort noe riktig. Mannen din er enig. Det er flaut å ha et dopvrak i familien.

Jenta di får plass på en institusjon. Det er et flott sted. Damen fra sosialkontoret setter pris på at du engasjerer deg. Hun sier at det er godt å se at noen bryr seg. Det er visst ikke alle som gjør det, sukker hun. Men damen spør aldri om hvordan du har det. Det er ikke så god tid til slikt.

Det er lang tid å vente før hun kan reise. Hun venter i flere måneder, og du begynner å bli fortvilet. Det ser ut som at hun kjører seg enda lenger ned, og du blir redd for at hun skal dø. Nå som hun endelig skal få hjelp.

Men hun rekker det.

Mens jenta di er på stedet har du god tid til å tenke. Du er usikker på om dette er din feil, men slår det raskt fra deg. Hun valgte dette selv. En rusmisbruker har valgt livet sitt selv, det sier mannen din.

Du besøker henne innimellom, men hun er vanskelig å snakke med nå. Hun skal absolutt snakke om alt det vanskelige. Hun påstår at du alltid har glattet over ting, og at hun er lei av å se at du blir tråkket på. Du blir sint, og det ender med at du går. Det er like greit å komme seg hjemover allikevel. Du kan høre at hun skriker etter deg.

Ikke lenge etter får du vite at hun ikke greide mer. Hun reiste hjem. Sa at hun ville snakke med deg, sier de. Ingen har hørt fra henne siden, men hun er sett på togstasjonen. Du er redd for at hun har reist til Oslo. Der er det så mye skummelt.

Det går endeløse timer. Mannen din trøster deg litt. Sier at det sikkert går bra. Hun har nok bare gått seg bort litt. Du kan høre medlidenhet i stemmen hans, noe som gjør deg enda mer redd. Dette må være alvorlig.

Etter to døgn får du beskjed. Den lille jenta di døde av overdose i natt. Hun hadde kommet seg til Oslo, slik du hadde fryktet. Der hadde hun møtt en gammel venn, og de skulle kose seg litt sammen. De skulle slappe helt av. Ta livet med ro. Og de satte et skudd. Sprøyte og skje på bordet.

Det var bare at hun glemte at hun ikke tålte så mye lenger. Hjertet hennes stoppet, visst.

Hun døde alene.

-----------------

Inspirert av flere.

Små irritasjonsmomenter

Denne dagen er ikke like lykkelig. Foruten et hyggelig besøk av en venninne, samt minner om hyggelig bryggetur i går, har jeg ingen spesiellt god dag. Eller. Det er løgn, siden jeg har hatt det ganske greit på jobb. Og med venninnen min. Men jeg er sur i dette øyeblikk. Potte. Sur.

Dette irriterer meg i dag:

* at alle andre har det så bra.
* Facebook.
* at det er umulig å få tak i folk man må snakke med.
* at jeg ser ut som hun i rullestol i "Fucking Åmål" når jeg bruker hårbånd.
* at jeg har vondt i tommelen min pga. for mye kabal på mobilen.
* at jeg hele tida må vaske klær. Det blir jo aldri tomt!!!!!!
* at jeg bare liker de jeg ikke kan få.
* at jeg aldri liker de jeg kan få.
* at jeg må kjøpe norsk, dyr røyk.
* penger.
* den skeive hanken på kommoden min.
* min egen reaksjon på noe jobbgreier.
* doen min i kjelleren.
* at jeg er konstant redd for lisensmannen.

Jeg kunne holdt på skremmende lenge, men det kalles å grave seg ned. Det kan man ikke. Så jeg legger meg i stedet. Natta.

Små gleder

Dette bildet får meg alltid til å le. Nitro er den lille forskremte, og den som ser stor og slem ut er egentlig ganske snill. De bare leker litt. Begge er faktisk døde nå. Men, uansett. Bildet er tatt av Nitro sin første eier.

Nå vil jeg skrive ned en liten liste over de små tingene som har gledet meg i dag. Altfor ofte har jeg lett for å henge meg opp i de store tingene som skjer, og på den måten glemmer jeg de fine og små tingene i livet. Jeg kan også ha en tendens til å tenke på det negative, noe som jeg bør bekjempe så godt jeg kan. Jeg nekter å bli en gretten og bitter liten pike.

Jeg blir spesiellt lykkelig når:

* jeg kan stå opp akkurat når jeg vil.
* det lukter nytraktet kaffe i leiligheten min.
* jeg kan sitte ute i sola sammen med kaffekoppen min. Og røyken. Og bare meg selv i hele verden.
* jeg har oppe vinduet, og det er frisk luft i hele leiligheten. Luften er helt klar, og det lukter godt. Det slår på en måte mot meg når jeg kommer inn døren.
* jeg hører på en fin sang. Som f.eks Johnny Cash og June Carter med "Jackson" og "It ain't me, babe".
* jeg får en eller flere hyggelig kommentar på bloggen min. Ja. Dere betyr faktisk ganske mye i løpet av dagen min.
* jeg leser et innlegg i en blogg som får meg til å le eller tenke litt.
* jeg får en melding på facebook fra en jeg syns det er stas å høre fra. Og som er hyggelig å lese.
* jeg tror jeg ser en edderkopp, men så er det bare litt støv.
* jeg ikke ser en eneste edderkopp iløpet av hele dagen, foruten en som var død. Kunne dog gjerne unnvært liket også.
* jeg kan ta på meg et fint klesplagg, som f.eks kjolen jeg kjøpte i Oslo.
* fuglene kvitrer.
* sola varmer huden min, og jeg kan bruke t-skjorte.
* telefonen min ringer, og det er et hyggelig menneske i den andre enden. F.eks. min søster eller mamma.
* jeg har tid og lyst til å skrive små og meningsløse innlegg i bloggen min. Som dette.

Det var ikke store ting, alt dette. Noe større enn andre.

(nei, jeg vil ikke legge meg. Jeg vil ikke!)

En film

Dette er vel mest for venner og kjente, tror jeg. Har fått inntrykk av at det er en del av dere som leser her inne. Vel, her får dere muligheten til å se meg og leiligheten min. Live.

Minner fra helgen

Meg den siste halvtimen på jobb. Sol og blid. Jeg visste det kom til å bli en fin helg.

----

I helgen dro jeg til Oslo. Mutters alene, men med en selvtillitt som strålte. Jeg elsker å reise alene. Nå skal det være sagt at jeg ikke akkurat var alene i Oslo. Ikke bare bugner byen av single, unge og attraktive mennesker, men jeg har også noen venner der (som selvsagt også er unge og attraktive). Denne helgen møtte jeg en god venninne fra folkehøgskolen, og jeg rakk også et lite møte med en ekskjæreste. Vi hadde et ganske komplisert forhold (og brudd), men ettersom årene har gått er vi nå ganske enkelt venner. Det er fint.

Når en bondetuppe som meg er i Storbyen legges det merke til en del ting. Jeg la merke til at folk ikke respekterer grønt/rødt-lys (!), at de aller fleste har en imponerende gjennomført klesstil, at nesten alle har det travelt, at det er mange fine mannfolk der, og at byen får meg til å føle meg fri. Jeg har tidligere vært ganske redd for Tigerstaden, men denne gangen trivdes jeg godt der. Kanskje var det sola, kanskje var det selskapet. Jeg følte meg bare så selvstendig og glad. Og det er vel ingen hemmelighet at jeg liker å føle meg selvstendig, eller hva?

Det er enkelte ting jeg gjerne vil huske fra denne turen.

Jeg har lyst til å huske at jeg og min venninne skulle kjøpe bussbillett på en kiosk. Gutten bak kassen spurte om vi ville kjøpe et skrapelodd. Jeg sa ja. Begrunnelsen min er at det er en vinn-vinn situasjon. Dersom jeg vinner får jeg penger, dersom jeg taper har jeg hell i kjærlighet. Gutten i kassen sa at det var en fantastisk tankegang, og jeg er helt enig. Jeg vant ingenting, så nå venter jeg på kjærligheten.

Jeg vil også huske følelsen av å komme på en fest hvor man ikke kjenner noen. Sjenert, skjelvende og litt stille. Det vanskelige øyeblikket når alle merker at du har kommet. For så å ønske deg velkommen med håndtrykk og interesse. Det var ikke skummelt å være på den festen. Det var bare bra.

Og når jeg og min venninne satt på en fontene og snakket. De gode samtalene kommer ofte på slike steder. Meg, henne og en brus. Det var kjempe fint. Venninnen min skjønner meg. Aker Brygge er også verdt å huske. Det var så nydelig der. Jeg har lyst til å sitte der litt mer neste gang.

Selvsagt ønsker jeg å huske samtalen med ekskjæresten min. Jeg har ikke så mange guttevenner, og setter veldig pris på å høre hans versjon av saker og ting. For min del var det en ganske spesiell tid vi hadde sammen. Ikke bare fordi vi snakket om det meste, men også fordi jeg med hånden på hjertet kan si at en gutt og jente kan være "bare venner", selv etter å ha hatt et forhold.

Alt i alt; en vellykket helg. Krysser fingrene for at alle som leser her har hatt det like flott.

Selvstendig Prinsesse

Man er da god nok til å være prinsesse.

I hele mitt liv har jeg drømt om å sove under et nett (i min verden kalles det prinsessenett, på Ikea kalles det myggnett). Nå har jeg realisert drømmen min. 80 kroner, et livsfarlig øyeblikk med montering, litt unaturlige krefter, og voilà. Jeg er herved utnevnt som Tornerose.

Joda, jeg er 23 år. Og, joda, jeg har en 08-16-jobb. Jeg burde strengt tatt være ferdig med slike drømmer. Men det er jeg ikke. Senest i helgen satt jeg og kledte på mine gamle barbiedukker. Ikke fordi jeg lekte, å neida. Jeg skulle bare pynte henne litt, slik at hun var verdig en plass i stuen min. For jeg pynter på stuen med de gamle lekene mine. Litt fordi jeg synes det er estetisk pent, litt fordi jeg vil ha de fremme, og ganske mye fordi jeg vet at jeg har muligheten. Jeg har ingen mann som gremmes over bamsene mine. Jeg har ingen stue full av (store) høytallere og en diger flatskjerm. Leiligheten min er romantisk innredet, full av bamser, puter, stearinlys, blomster, barbiedukker, den gamle settekassen min, og på soverommet har jeg lilla gardiner, samt feminint sengetøy. Og nå også prinsessenett. Fordi jeg kan, og fordi jeg vil.

Det var i grunn ikke like enkelt å henge opp dette nettet. Som tidligere nevnt måtte jeg risikere liv og lemmer, rett og slett. Jeg eier ikke verktøy, noe som vil si at alt jeg hadde var en enkel krok fra Rema 1000. Det er ikke så lett å skru i en skrue i taket. Og særlig vanskelig er det når man ikke når helt opp. Et umulig prosjekt, tenkte jeg først. Men jeg var kreativ, og plutselig sto jeg vaklende på en badebalje, oppe på sengen min. Vaklende er et stikkord her. Og enda var det hardt å skru. Et øyeblikk vurderte jeg å gi opp, men så kjente jeg gleden over å greie noe selv, og hentet uante krefter. Slike krefter som jeg tror mødre har når de redder barna sine fra diverse ulykker. Jeg ble sterk som en okse, telte til tre, også skrudde jeg. Innbitt. 17 tøffe runder, og skruen var inne. Jeg tror nettet mitt henger trygt nå, og det ble ikke mer enn et lite hull i taket. Og jeg synes ikke det gjør noe at det ikke ble helt midt på. Det synes ikke så godt.

Viser forøvrig til tidligere post. Jeg har atter en gang bevist at jeg er en singel jente med bein i nesa.

Og da er det bare å grue seg til en eller annen fyr tar meg med storm, og jeg villig fjerner prinsessenettet mitt. Inntil videre skal jeg stolt vise det frem til enhver som forviller seg i leiligheten min.

En ny venn

(ikke mitt bilde, dessverre)

I jobben min møter jeg stadig spørsmålet: "men hvordan skal jeg greie å skaffe meg nye venner nå? Jeg er ** år, og har ruset bort halve livet mitt!"

Jeg skal innrømme at jeg som regel blir svar skyldig. Det beste er å treffe folk gjennom skole, jobb, andre venner eller fest. Dette er dog ikke aktuellt for alle og enhver. Det er sosialt krevende å få nye venner når man har nådd en viss alder. Vi trenger sosiale antenner, og det er ikke alle som har lært seg de sosiale kodene når de har ruset seg fra barns ben av. Så jeg kommer altfor ofte med dårlige forslag om å dra på et treningssenter og forsøke å bli kjent med noen der. Jeg tror egentlig ikke det er så enkelt. Joda, vi kan saktens hilse på hverandre, og kanskje også slå av en prat (gjerne om været). Men hvordan går man videre? Det finnes ingen fasit på dette. Vi mennesker er så individuelle, og det er ikke alle som ønsker å bli kjent med nye mennesker.

Jeg har imidlertid fått meg en slags ny venn. Eller, rettere sagt: jeg arbeider med saken.

I vinter møtte jeg en jente. Jeg sto ute en kald vinterkveld og ventet på bussen min. Røyken var, som alltid, trofast i munnen min. Plutselig kom denne jenta og spurte om å få bomme en røyk. Jeg bestemte meg for å være snill, og hun fikk en røyk av meg. Hun røykte sammen med meg, og vi begynte å småprate.

Steg èn er altså å begynne å prate med noen. Høres enkelt ut. Du finner mennesker overalt, og det finnes mange hyggelige og høflige småpratere. Det kan dog være en fordel å finne en et sted du er ofte, ellers kan du risikere å aldri se din potensielle venn igjen. Kanskje det er noen ok folk i butikken du handler? Det kan være tricky er å finne riktig person å prate med, men se etter om noen smiler til deg. Et høflig smil kan være en invitasjon til å prate litt. Jenta jeg møtte på bussen traff rett person, meg, som kan skravle med stort sett alle. Det er lurt å begynne å prate om f.eks dyre varer, kaldt vær og andre enkle temaer. Ikke begynn med å fortelle at du har hatt en bedriten dag. Den første praten kan faktisk gjerne være kun om vær og vind. Hett tips: ikke bli for personlig denne første gangen. Vi mennesker er lette å skremme, og trekker oss fort tilbake dersom det blir for åpent med en gang.

Etter å ha delt en røyk er det høflig å hilse neste gang man møtes. Jeg og jenta møttes på bussen ikke så lenge etter første møtet, og det ble naturlig å snakke. Denne gangen mer om det personlige, og litt mindre om vær og vind. Vi delte enda en røyk, og lo av hvor kaldt det fortsatt var.

Det kan være fint å ta opp igjen tråden fra forrige samtale. Dette viser at du husker, og at du satte pris på samtalen dere hadde sist. Det andre møtet kan inneholde mer personlig informasjon, men du skal fortsatt ikke dele dine innerste tanker. Det holder å fortelle hvor du har vært og at du f.eks har hatt en hyggelig helg.

Tredje gangen jeg møtte jenta var det ikke på det vanlige stedet, og det var overraskende å se henne utenfor den normale konteksten. Jeg smilte til henne, og sa at det var rart vi skulle treffes andre steder enn der vi pleide. Denne gangen snakket vi enda mer om det private i livene våre.

Det tredje møtet blir som regel hyggelig. Nå er det avgjort at dere skal hilse, og det blir enda mer naturlig å prate. I mine øyne er det lov å være mer personlig her. Jeg vet jo ikke hva folk mener om slik, men jeg synes det er lov å dele litt av seg selv.

Vi møttes flere ganger. Noen ganger pratet vi, og andre ganger var det nok med et hei. En kveld møttes vi atter igjen på bussen. Vi hadde en samtale om kjærester, ekser, utroskap og andre erfaringer. Det var fint.

Man trenger ikke å prate hver gang man møtes. Å bygge vennskap tar tid, og det er viktig å ikke være "masete". Kommer du dit at dere deler noe privat har du brutt en kode. Dere har nå mest sannsynlig lyst til å bli venner begge to. Ta initiativ til å snakke, men se etter signaler på om du går for dypt.

Sist gang vi møttes var det bare en kort prat. Jeg spurte hvordan det gikk, og hun fortalte at det ikke gikk så bra. Det var slutt med kjæresten, og hun var trist. Jeg sa at det var leit å høre, og at hun bare måtte si fra hvis hun trengte å prate. Kanskje over en brus på brygga?

Finn et passende tidspunkt til å utvide bekjentskapet. Her må man være litt frampå, noe som ikke alltid er så enkelt. Strekk frem en hånd, og se om den andre tar den. Det værste som kan skje er at vedkommende sier at han/hun ikke har mulighet. Du kan derimot vinne en hel del på dette. Dersom personen sier ja har du skaffet deg en ny venn, og du er blitt mye rikere i livet.

---

Og det er i grunn hit jeg har kommet. Når jeg leser dette kan det se ut som at jeg har laget en oppskrift på hvordan man kan sjekke opp noen på bussen/i butikken, noe jeg ikke var helt klar over tidligere. Vi får håpe jenta ikke tror jeg sjekker henne opp. Kanskje jeg skal forsøke dette på et passende mannfolk?

Det er mye enklere å bare kline litt enn å gå igjennom hele denne prosessen.

Tvilling,ungdomstid

Når man bruker påskeferien sin i hjembyen er det lett å treffe på gamle spøkelser. Denne gangen har det vært spøkelser av det gode slaget, tross et og annet minne om ubehagelige hendelser eller ufordragelige mennesker.

I går ble jeg minnet om ungdomstiden jeg hadde her. Mye av grunnen er at jeg hilste på en gutt fra skoletiden. Jeg kjenner han nesten ikke, og greier ikke for mitt bare liv å huske hva han heter. Men han minnet meg om gamledager da han så fint snøvlet "er ikke du hun tvillingen?". Det er jeg. Jeg nikket og smilte, og jeg mintes tiden hvor jeg ofte ble snakket til på denne måten. Jeg var "hun tvillingen". Det var tiden jeg enda ikke hadde funnet så mye av meg selv, og hvor jeg egentlig hadde det ganske ok.

Mitt liv som tvilling har vært berikende på alle måter. Jeg har hatt min beste venn hjemme sammen med meg, og jeg har alltid hatt en som har forstått meg. Min søster har vært den første jeg har snakket med når jeg har vært trist/lei meg/knust. Med tanke på alle de tusen gangene jeg har hatt kjærlighetssorg har det altså blitt en del samtaler. Den gangen Eksen sa at han ikke lenger elsket meg, var det henne jeg ringte midt på natten. Klokken var fire om morgenen, og jeg greide ikke å gjøre annet enn å gråte og hulke. Hun måtte tyde hulkene, også forsto hun hva som hadde skjedd. Heldigvis har hun blitt flink til å tyde etterhvert. Nå vet jeg ikke om hun setter pris på disse samtalene, men for meg er det en stor trøst at jeg har noen å ringe. Jeg er egentlig aldri alene.

Min kjære tvilling har alltid vært sterkere enn meg, på alle måter. Hun slo meg lett i bryting, og var dessuten flinkere til å si fra hvis folk gjorde noe hun ikke likte. Jeg var mer konfliktsky, og ikke like frempå som henne. Min søster var et forbilde på mange områder, og kanskje aller mest fordi hun torde å si fra hvis noe var feil. Det føler jeg fortsatt er hennes beste egenskap. Og hvis dere lurer: vi er ikke så like på innsiden som dere kanskje tror.

Jeg husker ungdomstiden med blandede følelser. Jeg ble aldri en del av den store gjengen på skolen (en gjeng jeg kalte bærtegjengen), men holdt meg sammen med en litt mindre vennegjeng. Vi likte å tro at vi ikke var nerder, men heller "litt midtpåtre". Jeg vet ikke helt hvor på rangstigen vi var, men vi var en sammenspleiset og fin gjeng. Dessuten var det tid for kjærester, festing og smugrøyking. En spennende tid.

Et av mine mest huskede minner er ikke like hyggelig. Det begynte den gangen jeg og min søster vant et møte med Hanson (som jeg har nevnt her tidligere. Det ser ut til at jeg er svært opptatt av dette møtet enda.). At vi hadde vunnet ble en liten nyhet, og de fleste på skolen visste om det. Vi var antageligvis kjent som de største Hanson-nerdene på skolen også. Da en av jentene i den store (bærte)gjengen kom med en dårlig skjult spydighet angående det forestående møtet (i form av et spørsmål om vi kom til å ha sex med Hanson når vi skulle møte dem) ble tvillingsøstrene forbannet. Dette var Hanson. Guttene våre! Min søster svarte på tiltale (i form av: "nei, for vi er ikke like h***** som deg"). Og med det ble det krangel. Det ble snøballkasting, møte med lærer og en del angstfylte kvelder. Men det ble ikke så mye verre enn dette. Etterhvert gikk tiden videre, vi hadde et fantastisk møte med Hanson-guttene våre, og alt ble i grunn glemt.

Jeg har tenkt på hvorfor dette har lagret seg så i hukommelsen min. Det er så mye annet jeg kunne ha husket bedre. All flørtingen, alle koslige kvelder med venninner, alle forelskelsene. Hva som helst. Jeg tror jeg husker dette så godt fordi jeg er stolt over at min søster svarte. Joda, dette er ikke særlig politisk korrekt. Man burde ikke "synke ned til deres nivå", og alt det der. Men det var på tide at vi sa fra. Og det kan hende jeg skulle ønske at jeg hadde sagt noe selv. Og jeg er fryktelig stolt over at vi sto sammen om det. Vi var to, vi var tvillinger.

Jeg har kanskje tenkt at jeg skulle ønske folk kunne skille mer mellom meg og min søster, men allikevel... Det er fryktelig fint å ha en så god venn, og det er fryktelig fint å kunne stå sammen mot bærtegjenger og andre vanskelige ting i livet. Det er ikke alle som har det slik.

Blogging

Blogging er sannelig i vinden om dagen.

Etter en rask runde på internett har jeg lagt merke til at omtrent alle har en blogg nå. Selv har jeg hatt inntrykk av at jeg er den eneste av mine venner som skriver, med unntak av noen få. Dette kan jo ikke stemme, da det finnes altfor mange anonyme der ute. Disse anonyme må jo også leve et liv utenfor dataskjermen, og jeg antar at enkelte av de livene er i nærheten av meg.

Vi har mange ulike steder vi kan velge å skrive på. Jeg har vært både her og der, og har skrevet på nettet i seks år nå.

Min søster har begynt å skrive på VGBlogg. Selv vurderte jeg aldri det alternativet. Det føltes for uoversiktlig og... avisete. Nå ser det ut til at hun trives godt der, og at det er relativt enkelt å komme inn i varmen. Hun har fått mer kommentarer på ett innlegg enn jeg har fått i denne bloggen til sammen. Og jeg ser at det er et godt og tett samfunn der. Det kan minne en del om EnjoyDiary.

Jeg var på EnjoyDiary i ett år, og der trivdes jeg godt. Det var et nært samfunn. Enkelte ganger kanskje for nært. Etter grenseløs irritasjon på sjefen der inne flyttet jeg over til LiveJournal. Jeg hadde en konto der fra før, men den var preget av lite og meget sporadiske innlegg. Da jeg flyttet over fra EnjoyDiary trengte jeg å starte på nytt, og opprettet dermed en ny konto. Der har jeg vært siden september 2006. Det er fint på LiveJournal, egentlig. Forholdsvis stort, men jeg har en hyggelig vennegjeng der inne. Jeg skriver kun privat, og er ganske skeptisk til hvem jeg gir tilgang. Tanken er at jeg skal kunne skrive uten å bekymre meg om at folk fra jobben og lignende leser. Der er jeg 90% åpen, og det kjennes befriende. Jeg trenger et slikt sted.

I tillegg til å skrive på LiveJournal skriver jeg nå også her på Blogspot. Det føles ikke som om jeg er medlem av et samfunn her, ikke slik som EnjoyDiary og LiveJournal (og VGBlogg?). Nå kan det være fordi jeg er fersk og ikke har kommet helt inn i dette enda, men det er nettop dette som kjennes riktig ut for meg. Jeg trenger et sted jeg bare kan skrive, få kommentarer og lese hos folk. Ingen samvittighet eller forpliktelser. Jeg er ikke naiv (?), og jeg er fullt klar over at det også er konflikter på denne siden av nettet. Jeg har lest en stund hos Esquil og LordX, og jeg har fått med meg et styr om en elite. Bloggere som har følt seg utenfor eliten, og en elite som ikke har innrømmet at de har vært en elite. Eller noe slik. Først ble jeg ganske overrasket over at det var slike konflikter blant denne gjengen også, for jeg hadde tidligere trodd dette var forbeholdt dagbok-stedene (særlig EnjoyDiary, hvor det stadig var krangling og konflikter). Uansett. Foreløpig storkoser jeg meg på denne bloggen. Jeg har ingen tvangstanker om at jeg er nødt til å skrive hver dag, og jeg skriver kun fordi jeg har lyst. Slik har det ikke alltid vært på de andre stedene. Jeg håper på beholde denne avslappende måten å forholde meg til bloggen min på.

Det tar tid å finne ut hvor man passer. Det tar tid å finne ut hvordan man ønsker å skrive, og hvor mange man skal inkludere. For meg fungerer det ypperlig å skrive noe for alle, og noe for de jeg stoler på. Jeg har også funnet ut at jeg skriver best på norsk, og at jeg kan droppe flere forsøk på engelsk. Etter seks år har jeg ikke lyst til å kutte ut skrivingen. Jeg ser ikke for meg at jeg noengang ikke blogger. Formen kan endre seg kanskje, men jeg har kommet for å bli.

Hvorfor skriver du, og har du funnet det beste (for deg)?

Drømmer

Årets påske tilbringes som vanlig hos min mor og far. Jeg har det fortreffelig. Hittil i ferien har jeg vært på besøk hos besteforeldre, tilbrakt tid med lillebror, og sett min søsters splitter nye leilighet. Det ser ut til at alle har det flott.

Jeg bet meg merke i en liten bemerkning min mor sa i går. Hun sa noe om at hun elsker å bake, og at det var dette hun skulle gjort i livet. Jeg satte meg straks på min kjepphest og gnålte en stund om hvor viktig det er å gjøre det man vil, og at det er vi selv som velger hvordan livet skal bli. Ganske inspirert/hjernevasket av mr. Coehlo. Dessverre valgte mamma å ikke høre særlig etter, og jeg mistenker at hun har valgt å forbli i nåværende jobb. Det er litt trist, i grunn. Hun baker gode kaker.

Har du tenkt over om du gjør det du vil?

Jeg tenker stadig over dette, og jeg har funnet ut at jeg er akkurat der jeg vil være. Iallefall med tanke på jobb. Da jeg var 16 år bestemte jeg meg for at jeg ville bli sosionom. Jeg visste forsåvidt ikke så mye om hva det var, men jeg visste at jeg ønsket å "hjelpe mennesker". Det var et godt utgangspunkt. Siden jeg var liten har jeg bestandig hatt litt lyst til å bli journalist (samt forfatter, modell, blomsterdekoratør og uføretrygdet). Samtidig har flere lærere sagt at jeg og min søster passer i "hjelpeyrker". Før jeg valgte sosionom måtte jeg undersøke om skriving var min vei. Dette ble utforsket på folkehøyskole. Jeg skrev dype dikt, uforståelige dikt og klisjèdikt (som forøvrig var min spesialitet). Og jeg lærte at jeg ikke ville/kunne være en skriver.

Så jeg fulgte min opprinnelige drøm, og etter tre år på høgskole er jeg en rykende fersk sosionom. Og jeg har det jeg vil kalle en drømmejobb. Jeg husker godt at moren til en venninne av meg advarte meg mot å velge dette yrket. Hun mente det ville bli for tøft for meg, og at det var en utakknemlig jobb. Nå vet ikke jeg hvilke sosionomer hun har møtt, men jeg vet at hun tok feil (noe jeg sørget for å fortelle henne da jeg møtte henne på forrige bygdefest). Jeg har den mest takknemlige jobben i verden, og det er ikke så tøft som man skulle tro. Selv om jeg hadde mine tvil mens jeg studerte, er jeg nå 100% sikker på at dette er riktig for meg. Ikke bare fordi jobben gir meg mye, men fordi jeg får gitt så mye tilbake. Jeg betyr noe for folk, og jeg vet at jeg er god i det jeg holder på med.

Sammen med min drøm om å bli sosionom fulgte jeg også drømmen om å bli selvstendig. I mine ungdomsår skrev jeg stadig nyttårsforsetter om å "finne meg selv" og å "klare meg alene". For å greie dette flyttet jeg mutters alene til den vakre byen Fredrikstad. Og jeg tror jeg fant meg selv der. I begynnelsen tok det litt tid før jeg skjønte hvem jeg var. Jeg var så opptatt av å skaffe meg venner, slik at jeg glemte at jeg er en jente som trenger tid for meg selv. Jeg glemte at jeg ikke alltid er i godt humør, og at jeg ikke alltid sprudler. Jeg fikk min nedtur. Etterhvert fikk jeg en kjæreste, og da fant jeg den virkelige meg. Mange mente at jeg ble asosial og kjedelig, og det er jeg i grunn ganske enig i. Jeg var kjedelig. Men jeg var meg selv. Og jeg følte meg ganske lykkelig. Etter et par år med kjæreste ble jeg plutselig alene atter en gang. Jeg begynte på en ny jakt etter meg selv. Det tok meg tid å finne meg sjæl, men nå føler jeg meg noenlunde "hel igjen" (å, tenk at jeg skriver slikt). Og det er ikke alltid så lett å være hel alene.

Nå for tiden er jeg ikke helt sikker på hva drømmen min er. Rent bortsett fra drømmen om et bra mannfolk har jeg ikke funnet noen nye ønsker. Jeg har blitt sosionom, og jeg har funnet meg selv så godt det lar seg gjøre. Følelsen av å være drømmeløs kan være litt tom. Slik som den gangen jeg og søsteren min vant et møte med våre store kjærligheter. Vi fikk møte Taylor (sukk!!!), Isaac og Zac Hanson. Mmmbop, om noen husker? Jeg elsket dem. Et møte med dem var alt jeg hadde drømt om! I lang, lang tid var disse guttene, og da særlig Taylor, alt jeg fantaserte og tenkte på. Jeg dagdrømte stadig om hvordan det skulle bli å møte dem, og spesiellt om hvordan Taylor skulle innse at jeg var hans sanne kjærlighet. Når jeg da endelig fikk møte dem, ble det nesten tomt etterpå. Ikke bare misset Taylor sjansen til drømmedamen, men drømmen var oppfylt. Og jeg hadde ingen ny. Akkurat slik som nå.

Påskesnadder

Jeg vil gjerne ha dette i påskeegget mitt i år:

En stk. mannemann som kan:

* løfte meg opp som om jeg er en fjær.

* synge og spille gitar. Og gjerne skrive en liten kjærlighetsvise til meg også.

* være barsk, tøff og mystisk... hele tiden.

* røyke mens han ser ufattelig sexy ut.

* fri til meg på en scene foran hundrevis av folk.